NO / ENG

Ettertanke

�Etttertanke fra en anmelder som selv er festivalarrang�r.- Det er synd at den intime atmosf�ren, som gj�r Molde-festivalen s� trivelig, er umulig � kopiere ved de st�rre festivalbegivenhetene.�
Joachim E. Behrendt i �down beat�.

Den intime atmosf�ren, hva er den egentlig? Og hvorfor er den umulig � kopiere?

Jeg opplevde Molde-festivalen for f�rste gang i 1974. Det var �ret da Molde huset Den Europeiske Kringkastingsunionens arrangement i tillegg til sin egen festival. Veteranene sa det var en stressende og forvokst festival. Jeg kunne ikke forst� hva de mente. Jeg kom som NRK-medarbeider, fikk rom p� Alexandra med utsikt mot sj�en og levde utmerket p� statens regulativ. Jeg fikk arbeide med noe som interesserte meg, og etter f�rti�tte timer var jeg klar til � underskrive hvert eneste vakre ord som er sagt om festivalen gjennom tidene. Etter seks dager overveide jeg � melde flytting til Molde.

De sanne festivalveteranene forteller meg at festivalen var mer intim, avslappet og oversiktlig f�r i tiden. De p�peker at selve reisen til Molde dengang ikke var en halvtimes flytur fra Fornebu, men en mental forberedelse som strakte seg over et halvt d�gn. De forteller om jam�ene p� Vardestua og p�st�r h�rdnakket at alle kjente alle. De framholder at arrang�rene var mindre drevne og publikum mindre blasert, noe som gav festivalen mer spontanitet og uryddig sjarme. De minnes stjernene som kom i land p� Torget eller kom med Hurtigruta, de minnes eksalterte �yeblikk i Alexandrakjelleren eller belivede jam�er p� hotellrommene, men mest av alt forteller de at festivalen var et mye mindre maskineri.

l den grad den var et maskineri i det hele tatt.

Jeg skal ikke et �yeblikk trekke festivalveteranenes ord i tvil. Molde-festivalen var utvilsomt noe annet i 1964 enn i 1980. Men jeg f�ler meg trygg p� at noen musikere og journalister vil reise fra Molde ogs� i 1980, overbevist om at de har v�rt med p� en intim festival. For det har musikere og journalister gjort hvert eneste �r.

Alts� m� det finnes noe ved denne jazzfestivalen som har overlevd ekspansjonen, flyplassen p� �r� og Hotel Alexandras nybygg. Noe som gj�r den ... intim.

P� dette stadium i boka, bes leseren merke seg, forsvinner det som m�tte ha eksistert av fors�ksvis objektiv historieskriving. Fra n� av blir det subjektivt, opplevd fra en priviligert Alexandra-boers posisjon. Kanskje fortoner alt seg annerledes fra jazzcampen, den historien m� noen andre skrive.

For meg er Molde-festivalen en intim festival av mange �rsaker. Naturen rundt Molde, festivalens kulisser, er en av dem. Du skal ikke ha sett s� lenge p� havet og fjellene f�r du begynner � ane din egen litenhet i den store sammenhengen. Du mangler aldri den referansen n�r du er i Molde, og du vet at den gjelder for de andre ogs�. Det gir en liten fellesskapsf�lelse, det.

Mer prosaisk i �intim�-sammenheng er Hotel Alexandras rolle i festivalen. Alexandra er festivalens kraftsenter, iallfall for meg som journalist p� jobb. Det trauste rommet i den gamle fl�yen, frokostene som aldri blir p�begynt f�r de skulle ha v�rt avsluttet, formiddagens nyhetsb�rs i Peisestua, den tilfeldige praten med en arrang�r, en musiker eller en kollega i heisen eller lobbyen -alt dette er viktige elementer i �atmosf�ren�. Det er p� Alexandra jeg plutselig finner meg selv diskuterende politikk med bassisten X i badstua en tidlig morgenstund, mens usunne safter forlater legemet i lunkne sm� stryk, og det er p� Alexandra jeg endelig f�r akkurat det intervjuet jeg har siklet etter helt siden jeg s� �rets festivalprogram for f�rste gang.

Alexandra er da ogs� sentral i festivalveteranenes minneb�ker. Det var her musiker X heiste sin splitternye venninne opp i branntau dengang resepsjonister trodde p� s�libatets verdi, og det var her �tr�ndermusikeran� �r etter �r ble innlosjert p� utpakningsrommet, der det oppstod situasjoner som ikke engang Johannes� �penbaringer har forutsett. Det var p� Alexandra herr Y sovnet i b�tteskapet, og det var inn p� Alexandra jazzlkjendlisene V og W ville, der de ringte p� nattportieren helt til en vennlig sjel forklarte dem at nattportieren var g�tt av vakt og at det n�rmet seg formiddag. Det var p� Alexandra Don Cherry slo opp telt p� rommet, det var over Alexandras h�yttaleranlegg swing-entusiasten Omar Heide Midts�ter ble bedt om �� flytte asfaltmaskinen sin fordi den sperret inngangen�, og det er p� Alexandras v�relser det er blitt musisert p� spontane nattjam�er festivalnatt etter festivalnatt.

Alexandras ledelse og betjening? Kanskje stusset den litt i begynnelsen av festivalrekka, men den l�rte fort. Hva som skal kunne f� den ut av balanse i dag er vanskelig � tenke seg, jeg har iallfall bare opplevd Alexandra som smilende innstilt p� � swinge med den uka det hele st�r p�.

S� g�r jeg ut fra Alexandra, ut i Moldes hovedgate. Og merker fra f�rste steg at det er festival i byen. Folkelivet p� fortauet forteller at byen er full av gjester, og det skal godt gj�res � spasere fra Alexandra til kinoen og tilbake igjen en formiddagstime uten � m�te nok musikere til � fylle ihvertfall ett storband. Og hvilket storband ...

De �rvisse Hjert�ya-utfluktene for musikere og presse f�yer seg naturlig inn i rekken av �intim�-faktorer. Du glemmer ikke s� lett Fiskerimuseet, verken for den historien det kan fortelle om gamle dagers strabasi�se hverdagsliv langs en v�rhard kyst, eller for den nykokte sm�seien festivalgjestene trakteres med. Jeg skal ta mye feil om ikke turen med �Taxi� til Hjert�ya vil v�re noe av det f�rste en utenlandsk musiker kommer p�, hvis han blir bedt om � fortelle om den gang han bes�kte jazzfestivalen i Molde.

Bortsett fra under den f�rste festivalen, har Molde kino v�rt benyttet som konsertlokale ved et overveldende flertall av festivalkonsertene. Denne kinoen er enda en grunn til f�lelsen av intimitet og n�rhet, seks hundre mennesker er ingen stor forsamling p� en konsert. Det samme gjelder i enda h�yere grad festivalklubbene, som til tider kan bli mer intime enn godt er. H�y stemning, h�y temperatur og skodde av sigarettr�yk preger disse arrangementene, som nok ville vinne p� � bli flyttet til rommeligere lokaler, eller lokaler med et noe ivrigere friskluftanlegg.

Men rett skal v�re rett: Lokalenes karakter gj�r det som oftest til en sanselig nytelse � komme ut i nattelufta, iallfall n�r det er oppholdsv�r. Og der jeg har g�tt igjennom byen, i nesten tomme gater, har jeg f�lt meg rik som har f�tt oppleve festivalene. Mitt eneste �nske da har bare v�rt noen flere timer til daggry.

Og daggry har kommet. Johs Bergh har beskrevet det slik, til tonene av Carla Bleys �lda Lupino�:

Break of day in Molde,
everybody�s there.
Sky and sea and mountains
music in the air.
Birds and flutes are singing everybody�s free,
people get together
high above the sea.
There�s no place just like it.
All the world around you
seerns so far away.
You get close to nature
nothing more to say -
Break of day -
break of day in Molde.

Ingen tjener seg rik p� jazzfestivalen i Molde. Festivalen er ikke lagt opp slik. Graden av kommersialisering er beskjeden, og festivalen virker �ren� p� en m�te som spesielt utenlandske musikere har bemerket mer enn en gang.

Inntrykket av at entusiasme, ikke forretningssans, driver festivalen, forsterkes ved at arrang�rene er tilsnakkendes mennesker. De er ikke fjerne kontorister som bare kan n�es via forv�relsesdamer, men h�yst uh�ytidelige individer som nesten alltid er til stede for en, rask prat, probleml�sning eller en munter replikk.

Slikt gir en viss trygghet, b�de hos musikere, som kanskje er vant til at deres popularitet utnyttes av �busy businessmen�, og hos mediafolk, som har gnags�r i pannen etter mange m�ter med bastante byr�kratier.

Imidlertid har heller ikke Molde-festivalen klart � skj�re helt klar av kommersielle interesser. Festivalen har i de siste �rene hatt The Coca Cola Company som sponsor, hvilket betyr at Coca Cola-reklame finnes en rekke steder: P� scenen i kinoen, p� baksiden av billettene, i programmet, etc. For dette skyter s� selskapet inn en ikke uviktig sum i festivalkassa.

Det ville v�re galt � si at jeg har reagert sterkt p� denne reklamen. Men det gikk et lite stikk gjennom meg da jeg en gang ringte festivalkontoret og ble m�tt av en �elskverdig� automatisk telefonsvarer, som etter � ha gitt meg en del opplysninger fortalte meg at �Coca Cola smaker godt i sommervarmen.�

Om jeg har ett �nske for kommende festivaler, er det at festivalen m� f� en �konomi som gj�r det mulig � si nei takk til sponsortilbud, overhodet.

Konfronterer man festivalledelsen med det idylliske bildet av festivalen, vil en av dens forklaringer v�re at festivalen har v�rt usedvanlig heldig med sine musikere. �Nesten bare kjempefolk�, er omkvedet, og de f� som har skuffet i s� m�te, har ikke satt varige spor etter seg.

En eneste gang har festivalledelsen spilt med musklene p� ramme alvor overfor en musiker. Et �r oppstod en viss marijuana-omsetning som lot seg spore tilbake til ett bestemt band, og en kveld slo festivalledelsen til. Tre mann tok med seg en av musikerne ned p� havna, klynget ham opp mot en vegg og forlangte en forklaring. Samtidig ble det gjort oppmerksom p� at hele bandet ville bli skysset ut av Molde ved daggry dersom ikke alvoret ble forst�tt.

Alvoret ble forst�tt. Men saken fikk et lite etterspill, i det politiet i Molde dagen etter fikk en anonym anmeldelse. Den l�d p� salg av marijuana, og selgeren ble oppgitt som �festivalpresident Otto Chr. S�ttem jr.�

Heldigvis for ham, og uheldigvis for anmelderen, hadde politiet hele tiden v�rt informert om festivalledelsens planer. De kunne senere berette at en amerikaner, ikke-musiker, bosatt i Sverige, var den sannsynlige kilde for stoffet som ble omsatt i Molde, og at Interpol hadde holdt vedkommende under oppsikt lenge.

Men ellers har Molde-festivalen stort sett v�rt spart for alvorlig tr�bbel med sine gjester. Riktig galt, kunne det ha g�tt i 1970, men det som kunne ha blitt en skandale er i dag bare en pussig historie p� festivalmunne, enn si arrang�rmunne. Den g�r ut p� at sj�f�r Magne Tr�nningsdal hentet dav�rende formann i Stortingets Kirke- og Undervisningskomit�, Per Karstensen, p� Kvernberget flyplass, og m�tte ta med musikeren Grachan Moncour III i bilen til Molde. Karstensen skulle �pne festivalen, og ble loset inn i baksetet, mens Tr�nningsdal og Moncour inntok forsetene.

Ikke f�r hadde bilen startet, f�r Moncour begynte � rulle seg en diger marijuanasigarett som han fyrte opp. Tr�nningsdal ble blek, s� for seg overskriftene, og pratet febrilsk i vei om fjell og fjord mens den s�tlige lukten bredte seg i bilen.

Tilslutt trakk den arme sj�f�ren fram sine egne franske sigaretter, og dampet det beste han kunne, mens han muntert bemerket over skulderen til Karstensen:
�Karakteristisk aroma p� disse franske sigarettene, gitt�.

Om Per Karstensen ante hva Moncour III foretok seg, holdt han iallfall tett med det. Festivalen ble beh�rig �pnet, og avsluttet uten at noen ble kompromittert.

Om jeg avslutningsvis fors�ker � se framover, mot de kommende festivaler, hva da?

Hvem vet hva som vil skje, bortsett fra at Festivalpresident Kikkan gir fra seg roret, og at et mer kollektivt lederskap sannsynligvis overtar det. Hvem vet hvor lang rekken av festivaler skal bli? Hvem vet om interessen for arrangementer som Molde-festivalen, vil holde seg stor nok? Hvem vet hvilke �konomiske utfordringer arrang�rene av kommende festivaler vil bli stilt overfor?

Nei, la meg ikke spekulere eller sp�. La meg bare h�pe at festival fortsatt vil f�lge festival i Molde, og at alle, enten de n� arrangerer den, er engasjert til � spille ved den, skriver om den eller rett og slett bes�ker den for sin egen gledes skyld, f�r ha Molde International Jazz Festival som et stort kryss i kalenderen i mange, mange �r enn�.

Terje Mosnes