NO / ENG

Anatomi

Den første jazzfestivalen i Molde var et oversiktlig weekend-arrangement, satt i scene av noen entusiaster.

Tjue festivaler senere er Molde International Jazz Festival stadig et resultat av entusiasme satt i system: Ingen er, eller har hittil vært lønnet ansatt for å lage festivalen. Bortsett fra noe leiet hjelp i selve festivaluka, er alle impliserte mennesker som satser ferie og fritid på det årvisse arrangementet. Det gjelder festivalpresidenten like mye som hans ferskeste hjelpere i arrangørstaben, som samlet teller om lag 60 personer.

Sånn sett er jazzfestivalen amatørers verk. Men festivalens arrangementsmessige nivå er ikke amatøraktig. Staben, stort sett rekruttert fra Storyville Jazz Club, er med årene blitt svært så profesjonell. Bare unntaksvis oppstår nå de større glippene. Moldestaben består av folk som kjenner sin rolle i festivalmaskineriet og som tar ansvaret høytidelig.

Alle disse mer eller mindre anonyme festivalfunksjonærenes innsats kommer ikke publikum og presse for øye på annen måte enn gjennom smidig avvikling av rundt et halvt hundre ulike arrangementer i løpet av en festival. Denne staben av slitere gjør en jobb det står respekt av. Bare av og til klarer de å få med seg en konsert eller et klubbarrangement som takk for strevet. De er stort sett på jobb når de musikalske begivenhetene går av stabelen - riggende en scene her, riggende et lydanlegg der, hentende en musiker her, bringende en instrumentkasse der, opptatt med å vekke en agent i Chicago her, på tråden til Air France der - de praktiske oppgaver som skal løses på minst mulig tid i løpet av en festival er grenseløse i sin karakter og sitt omfang.

Det er all grunn til å anta at den takk festivalpresidenten hvert år retter til festivalstaben i sin åpningstale, er dypfølt og ekte.

Det er vanskelig å tidfeste når forberedelsene til en Molde-festival starter. Allerede mer enn ett år i forveien er gjerne noen spesielle musikere inne i bildet, men uten at kontrakter er klare. Likeledes skal bevilgende myndigheter, først og fremst Kirke- og Undervisningsdepartementet, ha søknader om støtte i god tid, om det skal bli penger å hente for arrangørene.

Men brorparten av det forberedende arbeidet gjøres i perioden oktober til mars, og i de siste hektiske ukene før festivalen går av stabelen, gjerne første uke i august.

Inntil 1967 ledet styret i Storyville Jazz Club festivalarbeidet. Arbeidsmengden ble imidlertid så stor at et eget festivalstyre ble opprettet før 68-festivalen. Denne ordningen er siden fulgt.

Hver høst, nokså snart etter festivalen, kommer Rådsmøtet i jazzklubben sammen. Rådsmøtet består av det sittende festivalstyret, styret i klubbseksjonen i Storyville samt formannen i Norsk Jazzforbund. Møtes oppgave er å gå gjennom, eventuelt godkjenne festivalstyrets årsberetning og regnskap, samt utpeke neste års festivalstyre. Vedtak fattes med simpelt flertall.

Jazzfestivalen er følgelig stadig en av jazzklubbens aktiviteter, noe som ikke minst gir en viss økonomisk trygghet for festivalen.

At Norsk Jazzforbund er representert i Rådsmøtet gjør festivalen til noe mer av en «riksfestival», og fra enkelte hold er det også ytret ønske om at staten burde være representert i Rådsmøtet. Noe konkret utspill i denne retning er ennå ikke kommet, verken fra Molde eller Regjeringsbygningen.

Festivalstyret består av 11 personer. - De er festivalens president, sekretær, økonomisjef, informasjonssjef, teknisk sjef, to representanter for klubbstyret i Storyville, en representant for Naustet Vårt, billettsjef, assistent for informasjonssjef og assistent for sekretær. De fire førstnevnte utgjør festivalens administrasjonskomité, mens informasjonssjef, sekretær og deres assistenter danner festivalens sekretariat.

l det forberedende festivalarbeidet møtes administrasjonskomiteen minst en gang i uka hele året igjennom. Selve festivalstyret skal i utgangspunktet møtes minst en gang hver måned, men som regel blir møtene hyppigere. Under selve festivalen er det daglige «Ni-møter» for hele festivalstyret. Disse foregår på Hotel Alexandra, og er både konsolideringsmøter og forum for akutt problemløsning. Styret har kontor på hotellet i festivaluka. Ellers i året disponerer det to kontorer i Molde, hvorav det ene ligger i sentrum av byen.

Møtene i festivalstyret gjennom året er stort sett preget av nøkternt arbeid fram mot festivalen. Men møtene kan også være ganske harde gi-og-takonfrontasjoner, der ulike oppfatninger av musikk og musikkpolitikk brynes. Det hender avstemminger må til for at vedtak skal kunne bringes til protokols. Mulighetene for meningsbrytninger er mange, for en festivals profil er avhengig av langt mer enn akkurat hvilke musikere som blir engasjert.

Men når syn på musikere, musikk, stilretninger, arrangementslokaler, serveringstilbud, tekniske løsninger, budsjetter, typer av arrangementer, frikort og fribilletter og alt annet er luftet, trer den brutale virkelighet inn, representert ved den evige dualisme: Hvis ikke Molde-festivalen trekker publikum, vil den forsvinne.. Molde International Jazz Festival er, støtte til tross, underlagt de samme økonomiske lover som andre «bedrifter» i det herværende økonomiske system, den må selge sin vare for å kunne eksistere.

Når festivalprofilen skal balanseres av festivalstyret, er vektloddene de klassiske: Børs og katedral. Kunstneriske hensyn og kommersielle hensyn må forenes.

Ser en på Moldes programmer gjennom de nitten avviklede festivalene, går det fram at festivalstyret har klart balansegangen på en nesten utrolig måte. På den ene siden har et imponerende utvalg blant jazzens stjerner besøkt festivalen en eller flere ganger, men uten at Molde-festivalen noengang har vært en typisk «plakatfestival» med stjernenavn i trengsel. På den andre siden har festivalen gjennom nitten år opparbeidet seg en gjeld på 77 000 kroner - hvilket i praksis betyr en underbalanse som kunstnerisk sett kan tolkes som et sunnhetstegn: Av størrelse for en bagatell å regne i det totale kultur-Norges regnskap, men også et tegn på at Molde-festivalen ikke har vært ledet av profittinteresser og kommersiell tenking.

Bortsett fra noen magre år på seksti-tallet, har publikumsoppslutningen vært stor. De magre årene spøker imidlertid ennå i arrangørenes bevissthet, og gjør at festival-ledelsen alltid legger seg i selen for å skaffe iallfall noen store trekkplastre til arrangementet. Et virkelig bomår, med stort underskudd, vil stadig være vanskelig å bære, for Festivalen har ingen «rik onkel» å dra veksler på. Tvertom, de elleve medlemmene i festivalstyret står som personlige garantister for det allerede akkumulerte underskuddet, hvilket betyr at det er presidenten/ bokhandleren, informasjonssjefen/likningsfunksjonæren, økonomisjefen/forretningsmannen, sekretæren/pølsemakeren o.s.v. som må ut med kroner om banken sier stopp.

En av hovedlinjene i festivalens repertoarpolitikk har vært - og er fortsatt - å presentere musikere som «ligger i vannskorpa», som er i ferd med å nå internasjonal stjernestatus. Det kan trygt sies at denne politikken har slått til, og gjør at en vandring i festivalhistorien blir som å bla i en fortegnelse over store navn innen jazzen. Denne kombinasjonen av noen etablerte stjerner og noen kommende størrelser har gitt festivalene, uten unntak, et høyt kunstnerisk nivå, også målt med internasjonale mål.

En annen hovedlinje i repertoarpolitikken har vært å gi alle jazzens stilarter representasjon på festivalene. Vel har det vært år der modernister har dominert på bekostning av mainstream-musikere, festivaler der bop-jazz har vært mindre bra ivaretatt enn trad-jazz, etc. Men sett under ett har Molde-festivalen i høy grad latt alle stilretninger slippe til, blues og religiøs New Orleans-musikk inkludert.

Forholdet mellom Molde-festivalen og norsk jazz, (les: norske jazzmusikere) er mer broget. Fra tid til annen har norske musikere hevdet at festivalen har gitt forskjellsbehandling til musikerne, på den måten at de norske har fått få, og mindre attraktive jobber, dårligere økonomiske vilkår (tog istedet for fly, lavere honorarer) og enklere innkvartering. Dessuten, er det hevdet, blir utenlandske musikere tatt svært godt vare på mens de er i Molde, mens de norske mer eller mindre blir overlatt til seg selv, også i situasjoner der de trenger assistanse.

Kritikken nådde en form for klimaks i 1974, da styret i Norsk Jazzforbund publiserte en uttalelse som blant annet slo fast at:

«Norsk jazz er svakt representert i programmene (Kongsberg og Molde) i forhold til utenlandsk jazz» slik at «festivalene har begrenset betydning for kontinuitet og utvikling i norsk jazz-miljø, samtidig som festivalene overeksponeres og overvurderes i massemedia» og at «festivalene har bidratt til å forsterke den ulike ressursfordelingen innen norsk jazz». («Jazzfestivalene gagner ikke norsk jazz», Dagbladet 5. juni 1974.) Utspillet ble møtt med følgende svar fra festivalstyret i Molde:

«Moldefestivalen er ingen norsk jazzfestival, og vi vil ikke la oss dirigere fra Østlands-området. Det er en internasjonal jazzfestival vi arrangerer. Vi vil gi publikum sjansen til å høre de store stjernene.»

I den følgende tid ble saken debattert både i pressen og innen jazzkretser, og for påny å iføre seg ettertidens kloke blikk: Det later til at debatten førte til konkrete resultater. Det kan bety at utspillet fra Norsk Jazzforbund var betimelig, at norsk jazz hadde kommet i bakleksa i en slik grad at det begynte å føles urimelig for norske musikere. Ingen anklaget festivalarrangørene for bevisst å skade norsk jazz, men Norsk Jazzforbund satte et stort spørsmålstegn ved iveren etter å presentere utenlandske musikere ved norsk jazzlivs publisitetsmessige hurra-arrangement.

l Molde skjedde det at Storyville fikk permanente lokaler i Lucullus Mat & Vinhus i Molde sentrum. Siden 1974 har dette stedet vært hovedsete for norsk jazz under festivalene, med Storyville som artistutvelger. Også ved konsertene - som på sett og vis er prestisjearrangementer framfor klubbjobber - er norsk jazz blitt bedre representert. Om det skyldes at norsk jazz i de siste årene har talt flere topputøvere enn på sekstitallet, eller om det skyldes økt vilje hos arrangørene til å presentere norske utøvere på konsertpodiet, skal være usagt. Kritikken som går ut på at Molde presenterer et for dårlig bilde av norsk jazz, er iallfall forstummet fram mot ´80-tallet. Derimot har det fra publikumshold vært ymtet frampå at litt flere virkelig store utenlandske navn kunne vært ønskelig.

På musikerhold later det til at synet på Molde-festivalen har en slags kjærlighetshat-alkymi. Misnøye med betaling, javel, men samtidig erkjennelse av at den er blitt bedre enn den var. Misnøye med å måtte bo på Distriktshøyskolen mens stjernene loses inn på Hotel Alexandra, javel, men erkjennelse av at DIHI er o.k. den også. Misnøye med at journalister og kringkastingsfolk konsentrerer seg om utlendingene, javel, men erkjennelsen av at Molde-jobben er en utfordring, og et ganske viktig punkt i karrieren.

At alle parter skal bli så fornøyde at ørene møtes i nakken i et stort smil, er vanskelig å tenke seg. Få norske musikere takker imidlertid nei til et tilbud om jobb på Molde-festivalen, selv om de aller fleste av dem vet at noen hovedrolle vil de ikke komme til å spille.

Og montro om det ikke tjener både Norsk Jazzforbund, norske musikere og Molde-arrangørene til ære at det som kunne ha utviklet seg til en iskald krig, istedet ble begynnelsen til en kommunikasjon som utvilsomt har ført til større forståelse og bedre forhold.

Når programmet for den kommende festivalen skal bestemmes, foreligger styremedlemmenes ønskelister. Muligheter for virkelig å få tak i de aktuelle musikerne sjekkes, og ofte brister mange fagre drømmer allerede på dette stadiet. «Skal ikke til Europa i år» er et svar som har tikket inn titt og ofte.

Selve engasjeringen er et innfløkt samspill mellom agenter og arrangører. Agentene sonderer mulighetene for å legge opp turneer, arrangørene søker å få tak i sine ønskede utøvere. Av og til klaffer de gjensidige forsøkene - som når et ønske fra Molde fører til at en agent får et o.k. fra vedkommende artist, og deretter legger opp en turné som sikrer artisten arbeid og betaling, og reduserer arrangørenes reiseutgifter. Av og til kan flere festivaler gå sammen om henvendelser; Molde-festivalen samarbeider med flere om slike opplegg.

Et problem er at floraen av agenter er broget. Mange starter stort, og forsvinner etter et par års virksomhet med underskudd og bare delvis innfridde avtaler. l Europa er det bare en agent Molde har samarbeidet regelmessig med over lengre tid, Wim Wigt i Nederland. Han har et bredt kontaktnett i USA, og opererer over de aktuelle delene av Europa, som foruten Skandinavia er Vest-Tyskland, Frankrike, Be-Ne-Lux, Sveits, Østerrike og Italia. England står i en særstilling, og samarbeider lite med Kontinentet.

Det forekommer også at Molde engasjerer amerikanske musikere direkte. Molde-festivalen ligger to uker i bakkant av den europeiske festivalsesongen -Montreux, Nice, Antibes, Haag - og det gjør at mange amerikanske musikere vender tilbake til Statene før Molde-festivalen. l slike tilfeller foreligger to muligheter: Enten hente musikerne over til Molde for to konserter, hvilket for en kvartett betyr reiseutgifter på minst 20 000 kroner, eller forsøke å legge opp en turné i Europa i de to ukene fram til Molde-festivalen. Men Europa i siste halvdel av juli er et vanskelig marked i så henseende, bare noen få klubber har økonomi til å ta store artister på denne tiden. Å legge opp en turné i Norge er selvsagt å sage av den grenen man sitter på. Tvertimot krever Molde-arrangørene ofte av utenlandske artister at de ikke skal opptre i Norge i et visst tidsrom før og etter festivalen.