NO / ENG

Molde og pressen

�Jazzfestivalen i Molde har alltid hatt en enest�ende god kontakt med pressen.�
Dette utsagnet fra ett av festivalstyrets medlemmer gir nok et korrekt uttrykk for hvordan samarbeidet mellom festival og presse i det store og hele har fortont seg gjennom �rene. De lokale Molde-avisene, de n�rmeste landsdelsavisene som Sunnm�rsposten (�lesund) og Adresseavisen (Trondheim), og Oslo-pressen har i mange �r hatt sv�rt god kontakt med festivalledelsen, og gnisningene har v�rt f�.

Dette gode forholdet har flere forklaringer. Selve tidspunktet for festivalen - siste uke i juli og f�rste uke i august - er tradisjonelt �agurktid� for aviser, slik at de kosmopolitisk pregede dagene i Molde er kj�rkomment stoff. En annen forklaring er at Molde-festivalen gir jazzinteresserte journalister rundt omkring i landets presse en sjelden sjanse til � skrive om begivenheter de brenner for, og at de f�lgelig legger seg litt ekstra i selen. En tredje er at journalister blir godt mottatt og vel tatt vare p� av arrang�rene, og for journalister p� jobb kan det v�re en behagelig forandring.

I denne idyllen ligger en �penbar fare: Personlig engasjerte journalister, preget av stortrivsel, er ikke de mest opplagte kritiske saumfarere. Det pressekorpset som �r etter �r samles i Molde best�r for en stor del av liebhabere, flere er personlige venner av arrang�rene og det st�r ikke til � nekte at pressen av og til opptrer som festivalledelsens forlengede PR-arm.

Vanligvis holder festivalledelsen en pressekonferanse i februar/mars der de f�rste navn for sommerens festival offentliggj�res. I m�nedene som f�lger holdes stoffet �varmt� med meldinger om nye navn, billettsalg, ekstrakonserter, etc. fram til festival�pningen. Da er pressen p� plass, mange midt i sm�r�yet p� Hotel Alexandra. Pressen blir en del av festivalen og en del av milj�et.

Naturligvis er ikke dette spesielt for Molde-festivalen. Den ulne grensen mellom kritisk, ikke-forutinntatt reporter og personlig engasjert reporter p� typisk trivselsjobb er en gjenganger i pressen, men �assimileringsniv�et� i Molde er h�yt. Det f�rer utvilsomt til at journalistene tenker to ganger f�r de ringer hjem en artikkel med krasse angrep p� eller hard kritikk av festivalen.

P� den annen side: Det har forekommet episoder i Molde som ville ha v�rt utmerket salgsstoff for en avis, men som i uforholdsmessig grad ville ha skadet b�de enkeltmennesker og arrangementet om de var blitt publisert. I slike tilfeller har journalister latt hensynet til arrang�rene veie tyngst, og i et st�rre perspektiv enn �yeblikkets �f�rsteside i morgen�, kan valget synes rimelig.

S� reportasjene fra Molde-festivalen, i Romsdals Budstikke, Dagbladet, Orkesterjournalen, down beat, og alle de andre har stort sett v�rt solskinnshistorier. Gjennomg�ende har tonen i reportasjene v�rt velvillig, preget av reporternes glede over � v�re et sted der det �swinger�. At anmelderne har v�rt uenige i sine musikkvurderinger er en annen sak.

Den musikalske sakkyndighet og uttrykksevne hos pressekorpset er med jevne mellomrom blitt trukket sterkt i tvil av musikerne. Hvem skal journalisten egentlig skrive for, musikere eller �vanlige lesere�? Sp�rsm�let er alltid bra � vise til for en pressens penn n�r en musiker, med iltert frokostblikk, vifter med avisen og utber seg en forklaring p� det inntrufne. Om dette temaet kunne det skrives en skare b�ker.