NO / ENG

Regnfulle dager p� Campen

�Jeg bodde p� campen for f�rste gang i 1970�, beretter Jon Skarstein. �Den gang var den ikke annet enn et nypl�yd jorde. Alt var provisorisk, n�rmeste kolonial l� ganske langt borte, sanit�rforholdene var elendige - og dermed ble det til at folk benyttet busker og kratt. S� kom regnet, og kloakkene drev over plassen. Heldigvis ble det stilt dusjer til r�dighet i skolen ved stadion, det reddet mange.
Likevel ble det alltid fin stemning. At folk tross alt trivdes, viste jo det faktum at mange gikk igjen fra �r til �r. Etterhvert var vi flere som hadde �faste plasser�. F�rste kvelden var det � g� rundt og hilse p� gamle venner fra tidligere �r.�

�Hvordan var en gjennomsnittsdag p� campen?�
�Tja, det var jo noen som stort sett aldri sov, s� det var nesten alltid liv og lyd ett eller annet sted. Noen sto tidlig opp, en gjeng var faste morgenbadere, noen satte seg ut med gitaren og lagde morgenkonsert, andre sov til langt p� dag. Jeg v�knet engang av at jeg n�rmest l� og fl�t, teltet mitt var bare vanntett i den ene enden, s� vannet rant ikke ut.
Men dagene begynte jo p� et vis, ofte med fellesfrokost mellom teltene. Etterp� dro noen til byen, andre ble igjen for � slappe av i leiren. Og �n viktig ting: Leiren var et billett-eldorado. Det ble fort klart hvilke telt som hadde mange billetter, og som byttesentral eller salgssted fungerte campen utrolig bra. Jeg var der i ganske mange �r, og fikk alltid ordnet de billettene jeg trengte, enten av folk p� campen eller p� Kaffistova inne i byen.

Var v�ret bra, skjedde det litt av hvert i leiren p� formiddagene. Kanskje arrangerte noen en konkurranse, kanskje kom et band og spilte litt, kanskje kom noen sammen og spilte selv, kanskje var det allmannam�te - det skjedde alltid noe.

Men det hendte jo endel spr�tt ogs�. En gang var vi noen som fikk lyst til � fiske, og vi dro ned til stranda og l�snet fort�yningen p� en rob�t. Akkurat da kom eieren l�pende. Han bodde rett ovenfor stranda, og ropte og skrek at vi skulle holde oss vekk fra hans b�t. Men vi rodde utp�, mens han sto og hoppet p� stranda. Vi fikk ganske mye fisk, s� p� ettermiddagen dro vi ned til fyren og inviterte ham p� fiskemiddag. Han t�dde opp som bare det, vi ble gode venner, og dagen etter kom han og spurte om vi ville l�ne b�ten hans igjen.

P� ettermiddagen dro gjerne de som hadde billetter til byen. Regnet det, var det ofte surt � dra ut til campen igjen midt p� natta, vel vitende om at der ute var alt v�tt. Det var nok mange som pr�vde � gjemme seg under et bord i jamlokalet for
� sove t�rt, men det gikk aldri. Ut m�tte vi�.

�Hvis du orket, kunne du gj�re ganske mye penger p� � ta deg en runde p� campen etter en jamkveid. l l�pet av en kort stund kunne en samle tomflasker for et par hundre kroner. Det hendte vi gjorde det og arrangerte sv�re fellesfrokoster for pengene dagen etter. Det ble jo drukket en del �l ... �.

�Du var p� campen det �ret nynazistene truet med � komme. Var stemningen s� hissig som avisene gir inntrykk av, eller var det en hard kjerne av AKP ml`ere som drev det hele, under foregivende av � ha campen med seg?�
�Til � begynne med var det nok ganske rolig. Men etterhvert som nazistene holdt fast ved at de ville komme til Molde og at det kunne komme til � �delegge festivalen for oss som f�rst og fremst var der for � h�re jazz - og det har alltid v�rt flertallet p� campen - ble stemningen hissig. Folk, uansett politisk oppfatning, ble forbannet. Det er ingen tvil om at det var en fast bestemt horde som dro til byen for � m�te Bl�cher og folkene hans�.

�De siste �rene har det v�rt mindre aktivitet p� campen. Festivalledelsen tok med �rene campen mer alvorlig og gjorde en bra jobb. De ble flinke til � drive campen, etter � ha pr�vet og feilet i endel �r, mener jeg. �


�Du har erfaring fra Moldefestivalen b�de som campboer og medlem av �insiderkretsen� p� Hotel Alexandra. Forst�r du kritikken om at festivalen har priviligert publikum og et festivalproletariat?�
�Jeg har l�rt at jeg ikke skal g� omkring og fortelle camperne om de fantastiske jam�ene som av og til finner sted p� de lukkede arrangementene. Jeg husker vi fikk h�re om all den jazzen som ble spilt p� Varden, dit bare presse og musikere hadde adgang sammen med festivalens funksjon�rer. Det var litt bittert � ha betalt dyre konsertbilletter, og s� f� h�re at den fineste musikken blir spilt et helt annet sted.
Samtidig har jeg ogs� f�tt erfare at folk som gj�r en jobb i forbindelse med festivalen, har behov for � slappe av p� en lukket klubb etter en lang, og ofte hektisk dag.�

En del kritikk er blitt reist mot festivalledelsen fordi den ikke har s�rget for flere tilbud til camperne, spesielt i form av gratiskonserter. Forklaringen har v�rt at spesielt f� utenlandske musikerne - er synderlig interessert i � spille gratis, hvilket betyr: �Arbeide uten l�nn�. Festivalens �konomiske situasjon har heller ikke tilsagt at den skal betale musikere for � spille gratis p� campen eller noe annet sted. Enten man liker det eller ikke, er Moldefestivalen et arrangement i den forstand at det skal b�re seg �konomisk.

Endelig kommer et moment til inn i bildet, ofte ukjent for publikum, men desto bedre kjent for musikerne, slik fortalt av en kjent amerikansk solist: �Jeg har brukt mesteparten av livet p� � spille for lusen betaling i m�kkete klubber for halvfulle hvite gjester. Omsider er jeg blitt s� kjent at jeg kan kreve honorarer og skikkelig behandling. Jeg spiller aldri gratis p� en campingplass, jeg har gjort mitt i s� henseende.�

Anklag ham, den som har nok manglende forst�else til det. Gjerne med argumenter om �jazzens sanne vesen� og �musikkens opprinnelige utspring�.