NO / ENG

Sideblikk

Fylkeskultursjef i Møre og Romsdal, Eiliv Birkeland, har fulgt Moldefestivalen fra sidelinja siden starten i 1961. De første årene dekket han den som journalist, siden har han sett den fra sin nåværende arbeidsplass i fylkesadministrasjonen. Vi snakket sammen om hvorfor nettopp en jazzfestival i Molde.

«Selv om Molde er en liten by, er den på mange måter en urbanisert by: Den har trekk som du vanligvis forbinder med større byer», sier Birkeland.
Han fortsetter:
«Husk at hele sentrum her ble bygget opp av stein og betong etter krigen, et sentrum der byens rytme hersker. l løpet av noen få år var en, gammel trehusbebyggelse med roser og det hele erstattet av nye betongbygninger - på en måte er det storbyens sang som summer i Molde sentrum. Mange mennesker i denne byen står nok jazzen og dens vesen nærmere enn hardingfeler og den kulturen de kan få en anelse om på Romsdalsmuseet. Se bare på språket: Hos sentrumsbefolkningen er det mer bymessig enn hos folk som bor bare noen hundre meter innover på landet.»
Og Kikkan og «gutta fra Margareta Dahls gate» var «bygutter». De gikk heller en tur i byen enn ut i Moldemarka på den tiden da Storyville, og seinere festivalen ble til. De lette etter et liv som hører storbyene til.

«Jazzklubben i moldensernes bevissthet?»
«Molde er et lite miljø, men har tradisjoner i et rikt foreningsliv. Da Storyville ble stiftet, ble den ikke lagt mer merke til enn gutteklubber flest. Folk regnet som så at dette var noe som ville blomstre en kort stund og så forsvinne, slik foreninger vanligvis gjør dersom det ikke blir idrettslag av dem.»

«Men istedet for å forsvinne vokste Storyville seg sterk nok til å arrangere en festival?»
«Ja. Og jeg tror jazzfestivalen ble ganske populær i Molde fra første stund. Til den første festivalen kom det kjente musikere fra Oslo den lange veien til Molde. Dette var dengang noe stort og spennende som angikk langt flere enn de spesielt interesserte. Husk at folk hadde ikke fått verdensstjerner inn i stua via TV i 1961. Kjell Karlsens orkester med solister man bare kjente fra radio og ukeblader var gjevt for Molde. Dessuten var jo dette musikk som nesten alle kunne høre på. Jo, jazzfestivalen fikk appell i byen fra starten av.
Og en annen, viktig sak: Jazzfestivalen ble godt avisstoff med en gang. Den ble arrangert av folk som sto pressen nær her i byen, og fikk stor oppmerksomhet. Etterhvert ble det jo omtrent førstesideoppslag for hver kontrakt festivalen tegnet. Så kom radioen og etterhvert TV med, Oslo-avisene kom tidlig med, på dette feltet også har arrangørene vært dyktige. Det fantes ingen her i distriktet som kunne unngå å oppfatte at noe skjedde i byen,» sier Eiliv Birkeland.

Det er lett å se solsiden i Molde. Den sosiale solsiden også. En stor forretningsstand med sine butikker i sentrum og boliger høyere oppe i åssiden utgjør en vesentlig og innflytelsesrik del av byens befolkning. Molde er dertil administrasjonsby for Møre og Romsdal Fylke, noe som gir den en «embedsstand». Om man nå skal holde liv i et ord som «borgerskap», så er borgerskapet tallrikt i Molde. Den tradisjonelle skyggesiden, vanligivs knyttet til et stort industriproletariat, er vanskeligere å få øye på.

For ytterligere å styrke inntrykket av Molde som en homogen by uten de store klassemotsetninger: Organisasjonslivet har alltid vært sterkt i Molde, og har ofte gått på tvers av tradisjonelle sosiale skillelinjer. Naturligvis er ikke alle foreninger eller miljøer tverrpolitiske, men mange er det. Ennå i dag vil mange kalle Molde en «hvitsnippby», men betegnelsen «snobbeby» er i ferd med å bli en historisk beskrivelse av byen.

Mot denne bakgrunnen blir Molde International Jazz Festival på sett og vis et paradoks. Det var borgerskapets barn som lagde festivalen og de valgte seg den underkuede amerikaners musikk. Unge avleggere av solide høyrefamilier har vært festivalens drivhjul, men også solide Høyre-ordførere har kjempet for festivalen og talt dens sak med overbevisning og pondus.

Molde-festivalen har flytt ovenpå det partipolitiske liv i Molde, erkjennelsen av festivalens betydning for byen stikker dypt. Ikke engang Kristelig Folkeparti har fått skikkelig sving på formuleringene i de debattene som tidvis har rast rundt festivalen. Kristne ungdommer i Molde har grepet festivaltanken, og arrangerer sin egen «Jesusfestival» like i forkant av jazzfestivalen.

Jo, Molde må være som skapt til å huse festivaler. Med sin natur, sine lokaler og et liberalt borgerskap som til tider kan boble av diskret sjarme, tar byen vel imot sine gjester, tilgir dem en og annen forstyrrelse av nattero og offentlig orden, og gir de aller fleste lyst til å vende tilbake.