NO / ENG

Campen

«Det første året jeg bodde på Alexandra hadde jeg nesten ikke følelsen av å være på jazzfestival. Jeg savnet stemningen fra campen - kveldene med bål og jaming, morgnene med de samme trøtte trynene stikkende ut av regnvåte telt, den spirende forkjølelsen i kroppen. Forkjølelsen var et fast innslag i fjorten dager etter hver eneste festival. »

Sitatet er fra en som har opplevd jazzfestivalen i Molde fra to sider:
Som mangeårig «festivalproletar» på campen, og som mediaarbeider med rom på Alexandra, adgang til alle arrangementer og alle utgifter dekket. De to festivalopplevelsene er så åpenbart ulike at en som bare har erfart en av dem vanskelig kan forstå det.

Det er neppe å ta for hardt i hvis innkvarteringsproblemet betegnes som festivalarrangørenes lengst bankende hodepine. Før den fjerde festivalen, i 1964, ble det for første gang luftet planer om en egen jazzcamp, men planene lot seg ikke gjennomføre fordi tomteeieren sa nei. Dermed begynte en senere årviss appell fra arrangørene til Moldes befolkning om å stille ledige rom til rådighet for tilreisende gjester. Til å begynne med var tonen optimistisk. «Det ordner seg til slutt» het det, og en representant for arrangørene uttalte i juli 1964 at «i fjor måtte bare to personer overnatte i skogen».

Men det ordnet seg dårligere og dårligere. For flere og flere ble valget mellom å bygge barhytte eller sove under åpen himmel det eneste. Siden Molde heller ikke dengang lå i noen utpreget regnskygge, ble valget ofte et valg mellom to drivende våte alternativer.

Dengang, som i dag, hadde ikke Molde noen skikkelig campingplass å by sine tilreisende. Hotell kapasiteten var ikke stor nok, rent bortsett fra at ungdom på jazzfestival sjelden har et budsjett som tillater hotellinnkvartering.

l 1965 kom så campingplassen på Kvam, omlag tre kilometer vest for Molde sentrum. Skjønt, «campingplass» er et elskverdig ord i denne forbindelse, snarere ble det gitt tillatelse til å benytte et jorde for å slå opp telt. Sanitærbygg og campkolonial fantes ikke, heller ingen fast organisering av campen. Jordet lå i en slak helling, og under kraftig regn oppsto hensynsløse små elver som ikke lot seg stanse av teltduk - den være seg «vanntett» eller ikke.

Likevel lot folk til å trives på campen, iallfall om man skal tro avisreferater fra dengang. Tålmodig bar man sitt øl de lange kilometre, og rundt bålene på godværskveldene oppsto både sur og søt musikk.

Slik fortsatte det stort sett utover hele sekstitallet. Festivalledelsen strevde for å skaffe privat innkvartering til folk uten sans for teltlivets gleder, titulerte en annonse «Louis Armstrong sover i skogen» (1967) for på den måten å påkalle oppmerksomhet om saken, og uttalte sylskarpt: «Storyville Jazz Club venter utålmodig på at byen skal løse sitt campingplasspørsmål.»

Med sekstiårene forsvant de mer fredfulle jazzcampene for en periode. Noen av årsakene ligger i tidens begivenheter: Woodstock og Isle of Wight hadde sådd en ny festivalidé; «demokratisering» og «medbestemmelsesrett» var nøkkelord i kjølvannet på «ungdomsopprøret». Ved siden av den politiske bevisstgjøringen svevde en mer euforisk bevisstgjøring om at røyking av hasj og marihuana skaper en annen opplevelse av verden, hvori innbefattet jazzfestivaler. Det var bare naturlig at strømninger og holdninger møttes på jazzcampen, som etterhvert begynte å huse rundt tusen innvånere.

Festivalledelsen, i sin utålmodige venting på at Molde kommune skulle løse sitt campingplasspørsmål, hadde ikke ofret campen for mye oppmerksomhet. I 1970 opplevde den at beboerne organiserte seg, valgte en borgermester, Ole Gunnar Gundersen fra Gjøvik, avholdt allmannamøter, bad om en dialog med festivalledelsen, og gjorde det klart at blant ønskene for kommende festivaler var et adskillig bedre camp-tilbud.

Allerede her kan det innvendes at valfart til Molde International Jazz Festival alltid har vært en frivillig sak, og at det ikke uten videre er gitt at festivalledelsen skal ha ansvar for den enkelte tilreisendes innkvartering.

Men festivalledelsen reagerte ikke formelt, den reagerte fornuftig. Sammen med folk fra campen dro den på befaring til Julneset, for å undersøke mulighetene for å legge en ny camp dit for kommende festivaler. Planene ble etterhvert at borgermester Gundersen og minst hundre personer det kommende år skulle innfinne seg i Molde en uke før festivalen for å opparbeide en skikkelig camp på Julneset.

Dette ble aldri noe av. Men fra 1970 av har festivalcampen mer eller mindre formelt vært festivalledelsens ansvarsområde. Dette skyldes antakelig både det faktum at camp-boerne utgjør ryggraden i det billettkjøpende festivalpublikum - og at begivenheter på campen i de kommende år skulle føre til at arrangørene ble nødt til å ta campen alvorlig på en helt annen måte.

Foran 1971 festivalen ble det gjort forsøk på å sparke nytt liv i planene om en kommunal campingplass, men sparket førte ikke til annet enn en ny lammelse av saken. Det ble jazzcamp på Kvam igjen.

Dette året begynte narkotikaskyen for alvor å sveve i publisiteten omkring campen. Politiet etterlot ingen tvil om at de anså campen som mistenkelig område, både for omsetning og bruk av stoffer. De besøkte campen både med og uten uniform.

Borgermesteren innkalte til allmannamøte, der anti-hasj stemningen ble høy da møtet fikk vite at politiet forberedte razzia. Et halvt hundre personer brøt leir fort, lommer og negler ble renset. Razziaen ble aldri noe av. Selv om resultatene av oppstusset ikke førte til dramatiske arrestasjoner eller andre detektimeinnslag, forlangte politiet at neste års jazzcamp måtte organiseres på en helt annen måte. Riset bak speilet tittet fram: «Ellers henger hele festivalen i en tynn tråd.» Enda tynnere lot den til å bli midtvinters det påfølgende år, da avisskriverier i Sunnmørsposten og VG antydet Molde og festivalen som innfallsporter for stoff. Heller ikke denne gangen lyktes det å knekke festivalen.

Foran 1972 festivalen nedsatte styret en tremannskomité som skulle utarbeide en detaljert plan for en tilfredsstillende campdrift. 40 000 kroner ble investert i campen, som fikk sanitærbygg, reist på dugnad; videre ble det anlagt parkeringsplass og bygd vaktstue. Reglementet for campen inneholdt blant annet bestemmelser om at teltplass måtte bestilles, om en avgift på fem kroner pr. person pr. natt og om legitimering og registrering av camperne. Erling Aksdal jr. fungerte som leirsjef.

Det første allmannamøtet markerte sterk avstand fra stoffbruk. Også andre holdninger ble markert på campen i form av stands. Dette var i EF-stridens tid, og ved siden av politisk aktivitet ble det også drevet annen virksomhet for å aktivisere camperne - det siste etter diskusjoner på allmannamøtene. På ny gikk det stort sett fredelig for seg. Det bråket som oppstod skyldtes mest Moldeungdom som avla campen visitter med mer frynsete motiver.

At folk trakk ut til campen for enten å lage bråk eller bare titte på de forunderlige jazzentusiastene, var gjennom mange festivaler en irritasjonskilde for camperne. Men denne formen for oppsøkende virksomhet har avtatt sterkt de siste årene.

l 1973 og 1974 lot værgudene sin vrede renne over Molde-festivalen. På campen foregikk følgelig alle aktiviteter på bokstavelig talt gyngende grunn. Politiet var svært fornøyd med været - forbrytelser lønner seg statistisk sett enda dårligere i regnvær enn under solblank himmel. l 1974 var hele campdriften overlatt KFUM, uten at det dempet verken livsutfoldelse, politisk agitasjon eller grisevær. Festivalledelsen konkluderte med at dette eksperimentet ikke var vellykket fordi kontakten mellom campen og festivalledelsen ble dårligere enn den hadde vært de nærmest foregående år.

Så ble kontakten til gjengjeld svært så nærværende i 1975 og 1976, det første året takket være ny-nazistenes påtenkte pilgrimsferd til Molde; det andre på grunn av forbudet mot all organisert politisk virksomhet på campen. Forbudet vakte harme, og «den progressive musikkbevegelsen Nye Samspill» og frilansgruppa i Oslo Musikerforening samlet 450 protester mot forbudet, som imidlertid ble håndhevet. Campen overlevde også dette.

Siden den gang har campen stort sett falt tilbake til fredeligere folder, i den forstand at skriveriene i pressen er blitt flere og flere idyliskildringer, og færre mer eller mindre velfødde avisender om stoffbruk og ungdommelig vellevnet.

Også dét synes å være i pakt med tidens manglende strømninger. Men foran synger åttiårene, og for å gjøre en lang historie kort: Molde har stadig intet fullgodt campingtilbud under jazzfestivalen. Inntil byen får det, vil festivalledelsen måtte leve med sin hodepine, merket «innkvartering».