NO / ENG

Narkotika

Nå er ikke forholdet mellom Molde-festivalen og pressen helt uten mindre trivelige kapitler. Det hittil dystreste skriver seg fra 1965, dengang Sunnmørsposten publiserte en artikkel om narkotikabruk i forbindelse med jazzfestivalen. Journalist Helge Flem Devold, selv en dyktig musiker og medvirkende ved åpningsfestivalen i 1961, skrev i artikkelen «Jazz og narkotika» blant annet:

«Hvor mange kilo marihuana skal i år gå opp i røyk ved jazzfestivalen i Molde?

Hvor mange sprøyter kokain og heroin skal gå med?

Ingen kan oppgi de eksakte tallene, men alle som har noe med denne festivalen å gjøre vet at både når det gjelder de «mildere» narkotika, som marihuana, og når det gjelder de livsfarlige stoffene, så smugles det i disse dager store kvanta til Rosenes By. Kort og godt som nødvendighetsartikler.

Jazzfestivalen kan øyensynlig ikke gå sin gang uten disse stoffene. Det burde alle være klar over, før den store kværna nå settes i gang. Arrangørene bør være klar over det, politiet bør i høyeste grad ha sin oppmerksomhet vendt mot det. »

I artikkelen, som ble publisert 30. juli, hevdet Flem Devold videre at både arrangører og politi måtte kjenne til et tiltagende narkotikaproblem ved Molde-festivalene. Han beklaget at arrangørene engasjerte musikere som de måtte vite var narkomane, og beskrev hvordan amerikanske musikere med narkotika-dom fra hjemlandet ofte reiste til Europa. Han konkluderte artikkelen med å hevde at «Sammen med jazzmusikerne kommer store kvanta narkotika til Molde. Det er i alles interesse at misbruket blir stoppet.»

Artikkelen vakte øyeblikkelig offentlig røre. Den følgende utvikling bød på sinte kommentarer fra arrangører, oppbrakte uttalelser fra norske og utenlandske musikere i Molde, som følte seg stemplet som stoffbrukere, og uforstående kommentarer fra politiet, som ikke kjente til stoffmisbruk under Molde-festivalen.

Søkelyset ble rettet mot Helge Flem Devolds kilder, og også her utspant det seg - sett med ettertidens kloke blikk - mildest talt tragikomiske situasjoner, i det en angivelig kilde bagatelliserte sine uttalelser som spøk, og Helge Flem Devold videre nektet å oppgi «de andre kildene». Hånd i hånd raste debatten om narkotika og pressens rett/plikt til å beskytte sine kilder. En artikkel, der Flem Devold beklaget den krasse formen hans artikkel hadde fått, og gikk tilbake på at politi og arrangører måtte ha kjent til stoffbruket, bidro ikke i særlig grad til å renvaske jazzfestivalen.

Etter en tid med bitre ord, endte imidlertid saken med forlik.
Etter et møte i Molde i januar 1966, der styret i Storyville Jazzklubb og Sunnmørsposten/Helge Flem Devold deltok med sine juridiske rådgivere, ble følgende pressemelding sendt ut:

«Representanter for Storyville Jazz Club og klubbens juridiske rådgiver, høyesterettsadvokat Odd Wold, og redaktøren for Sunnmørsposten og journalist Helge Flem Devold, samt deres juridiske rådgiver, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, møtte i dag for å drøfte spørsmålet om narkotikamisbruk under jazzfestivalen i Molde, i forbindelse med artiklene i Sunnmørsposten den 30. juli og 2. august 1965.

Følgende ble protokollert:
1. Journalist Helge Flem Devold har opplyst at han skrev sin første artikkel fordi han fant at alle gode krefter måtte settes inn mot den fare som tiltakende misbruk, særlig av marijuana, representerer innenfor visse miljøer.
Han har tidligere beklaget at han gikk for langt i sin første artikkel ut fra det motiv han hadde, og i sin annen artikkel erklært at han, etter det som var kommet frem, ingen grunn hadde til å anta at festivalledelsen hadde visst om noen utglidninger.

Han hadde gjort oppmerksom på og har innrømmet at det heller ikke er dekning for følgende uttalelser som han derfor trekker tilbake og beklager:

«Det er blitt verre og verre for hvert år, fra noen pakker marijuana som ble nydt av tilreisende jazzmusikere og «tøff» Molde-ungdom det første året til fullstendig ravende, halv gal kokainrus på scenen under konsertene de siste årene.»

Han vil også gjerne gjøre oppmerksom på at han selvsagt aldri har ment å ville hevde at «jazzfestivalen øyensynlig ikke kan gå sin gang uten disse stoffene», likesom han håpet at ingen kan ha misforstått ham på dette punkt.

2. Storyville Jazz Club på sin side respekterer at det blir advart mot narkotika-misbruk, og partene har konstatert at det etter artikkelen i Sunnmørsposten fra norske politimyndigheter og norsk presse er vist økt oppmerksomhet overfor problemet.

Såvel Sunnmørsposten som ledelsen i Storyville Jazz Club vil nøye følge utviklingen med sikte på å hindre utglidninger.

3. Da forliket er kommet i stand etter behagelige forhandlinger, har Sunnmørsposten funnet å ville dekke de utgifter Storyville Jazz Club har hatt i anledning saken. Beløpet stipuleres til 6000 kroner.

4. Partene er enige om at ethvert mellomværende dem imellom med dette er opp og avgjort.

Når det så legges til at journalist Helge Flem Devold i Ålesund forhørsrett ble ilagt bot på 500 kroner for å ha nektet å avgi vitneforklaring, til tross for pålegg fra Høyesterett, skulle det vesentligste være sagt om denne dramatiske hendelsen i 1965.

Men det er fristende å ta med et hjertesukk fra Petter Pettersson jr. slik han skriver i boka, «Jazz i Norge»:
« ... Dette forliket ble sendt ut over NTB, men pressen viste på langt nær samme interesse for å offentliggjøre dette som den hadde vist for Sunnmørspostens første artikkel.»