NO / ENG

1975: Tvilsomt besøk

Joda, en viss nedtrapping ble det i 1975, iallfall av konsertaktiviteten. Sett i forhold til 74-programmet var det påfølgende års tilbud mer «overkommelig». Følelsen av å måtte velge og følgelig også vrake ble ikke så framtredende.

Men om de musikalske aktiviteter ble mindre heseblesende, steg til gjengjeld den politiske aktiviteten tilknyttet festivalen. Syttiårenes «festivalgenerasjon» blomstret, og med den en jazzcamp rik på politiske grupperinger, og godt synlige symboler som flagg, vimpler og plakater.

Så skjedde det nær fatale at fire nynazister, endog «Føreren» og hans forlovede med livvakter, fant å ville beære Molde International Jazz Festival med en utflukt.. Muligens for å høre jazz, men mer sannsynlig1or å ivre for sin sak, slik andre politiske grupperinger gjorde.

Pressen, ikke minst Dagbladet og Romsdals Budstikke, viet «Føreren» og hans arbeidsferie en spalteplass som bare skrinne sommermåneder tillater. En slags snøballeffekt tok form: «Føreren» ble stadig mer høyrøstet bestemt på å reise på jazzfestival, og innbyggerne på jazzcampen tok seg i eskalerende grad faen på at om følget kom til byen, skulle det kastes ut igjen. Gemyttene kokte, løpesedlene flagret, og Moldes politimester Moe slo fast at enhver form for håndgemeng ville føre til hans «nei» når spørsmålet om framtidige festivaler skulle drøftes. Camp-boerne, i det ytre godt ledet av AKP-ml´ere, muligens med sans for jazz også, slo fast at en slik holdning fra politiet var mer enn tvilsom, ja, nesten for en gest til nazistene å regne.

Dramaet kulminerte med at politiet i Molde slo til mot bussen med «Føreren» og hans nærmeste før den rakk å komme inn i byen, der en ikke spesielt flegmatisk masse ventet den. Rett til politistasjonen bar det med Det Tredje Rikes forsinkede patrioter, mens den ved nesen tatte folkemengden samlet seg utenfor og oppførte et av syttitallets mange talekor, med synkoper som bare øvede talekorledere kan drille inn i massene.

Politimester Moe viste seg som en handlingens mann. Først fortalte han de fire tilreisende at han ikke kunne garantere deres sikkerhet i Rosenes By, og anbefalte på det sterkeste Sunnmøre som nytt reisemål. Så møtte han mengden, og informerte den om at han ikke ville ha nazister i byen og heller ikke bråk.

Deretter forklarte han pressen at han ikke var lysten på en ny festival. Nå innebar ikke det noe nytt, med all respekt for politimesteren hadde han lansert den ulysten med frapperende regularitet i flere år, bare med ulike påskudd. Men Moe passet etterhvert på å understreke at han var meget godt fornøyd med festivalledelsens samarbeidsvilje, så han tapte ikke direkte ansikt hver gang Moldes ordfører, eller en annen prominense erklærte en ny jazzfestival for åpnet.

Så ble det da etterhvert politisk ro på campen, og jazzfestival av det. Nytt av året var en systematisk engasjering av norske grupper på Storyvilles «Club Lucullus», og gratis visning av jazzfilmer i Folkets Hus, et arrangement ledet av Bjørn Sørum fra Den Amerikanske Ambassade i Oslo.

Musikalsk bød som vanlig festivalen på fine opplevelser. Dessuten pussige opplevelser, som da bluesartist og bruktbilselger Big Sam Clark, iført turban og hvite platåsko, inntok podiet. Orkesterjournalens Bibben Gust. Fagerström, en swingelsker og Molde-entusiast av rang, beskrev seansen i kostelige vendinger:

«Big Sam var med förra året också, och hade inte förbättrat varken repertoar eller pianospel. Som gimmick upptrådde han under festivalen i olikfärgade turbaner, och det kan jo vara kul, och relativt offörargligt. Men når han på konserten, till sitt pianospel hade gilirat upp en s.k. rhythmbox, trodde man f-n var lös. Vänliga tilrop från publiken fick honom dock småningom att avstå från detta satans påfund.»

«Naustet Vårt» ble nok en gang et yndet tilholdssted for de mange festivalgjestene. Fjernsynet laget «Direkte-Flimre» fra Naustet, og i løpet av uka var Eric Bibb, Hege Tunaal, Stig Hauger, Tony Bush, Harald Sverdrup og Stokstad/Jensen Trad. Band med på å sette farge på Naust-programmet.

Amatørteater og filmer med norske lyrikere inngikk også i programmet. Den Norske Bokklubben ydet verdifull støtte, noe som forøvrig har skjedd ved flere festivaler. En permanent plakatutstilling, «Retten til å være menneske» hang i Naustet, det samme gjorde arbeider av Møre- og Romsdalskunstnere, som vanlig.

Økonomisk kom 75-festivalen i havn med et overskudd på ca. 12 000 kroner. Støtten fra staten var nå kommet opp i 95 000 kroner, og regnskapet balanserte på 427 500 kroner.