Molde-festivalen er i 1980 et millionforetagende, og arrangementet m� n�dvendigvis medf�re endel stress og tynnslitte nerver hos n�kkelpersonene i arrang�rstaben. Likevel har festivalen ry som en intim, avslappet og elskverdig festival, spesielt blant musikere. Ogs� dette har med festivalens anatomi � gj�re, n�rmere bestemt �MR-gruppa� p� 10-15 personer.
MR st�r for �musicians relations�. I praksis betyr det at hver artist eller gruppe som engasjeres av festivalen, f�r sin kontaktperson. Vedkommende m�ter �sin� artist p� flyplassen, og gj�r det klart at han eller hun er rette vedkommende � kontakte i alle saker s� lenge musikerne er festivalens �ansvar�, hvilket betyr inntil de setter seg i flyet p� �r� etter endt opphold.
N� er intet system bedre enn de personer som betjener eller utgj�r det. � v�re MR-person i Molde betyr at en st�r til tjeneste s� langt rimelighet og praktisk mulighet tilsier, og oppgaven kan v�re alt fra stressende til fantastisk. Et fellestrekk later til � g� igjen: Musikere kan ankomme Molde, reisetrette og mer eller mindre grinete, dessuten med en grad av uttalt mistenksomhet som d�rlig erfaringer med arrang�rer har gitt dem.
Allerede andre dagen tiner de fleste opp. Den tredje dagen begynner man gjerne � snakke om � forlenge oppholdet. Avreisedagen forteller mange at de ser fram til � komme tilbake neste �r. Resten av �ret mottar MR-personen postkort og brev med takk for vennlighet, fair behandling, den fantastiske fisketuren, bes�ket p� Hjert�ya, fjellturen ... alt.
MR-virksomheten har gjennom �rene gitt st�tet til endel historier som gjerne berettes i lystige lag, og som nok blir mer og mer morsomme for hver gang, slik gode historier gjerne blir.
En �klassiker� er historien om Freddie Hubbard, som ble s� begeistret for Molde og festivalen at han absolutt ikke ville tilbake til New York som avtalt. Selvsagt var det koselig � ha Freddie Hubbard i byen. Men arrang�rene visste ogs� at trompeteren var engasjert i New York, og at uteblivelse ville kunne f�re til et klekkelig erstatningskrav, b�de mot Hubbard og Molde-festivalen. Men Hubbard gjorde det klart at han aktet � bli i Molde.
Etter at de fleste midler var fors�kt, visste de arme MR-ere ikke annen r�d enn � fore stjernen med s�pass mye av livets vann at han lot seg frakte til Vigra, som dengang var n�rmeste flyplass. Operasjonen var n�rmest en omvendt shanghaiing, og arrang�rene pustet lettet da flyet tok av med en vinkende Hubbard ombord.
Mange �r senere var to av festivalstyrets medlemmer tilstede ved jazzfestivalen i Warszawa. En av stjernene p� festivalen var Freddie Hubbard. Hubbard er en ganske selvbevisst stjerne, og omgav seg med livvakter som holdt absolutt alle unna ham. De to Molde-utsendingene begav seg til Hubbards garderobe, og etter masse akkreditering med livvakten gikk han med p� � g� inn i garderoben for � nevne for sjefen at det stod to fyrer fra Molde utenfor. Sekunder etter spratt garderobed�ra opp, og Freddie Hubbard kom fykende ut og gav hver av de to forfjamsede moldenserne en solid bj�rneklem, og pratet i vei om hvor fantastisk Molde-oppholdet hadde v�rt og var det noen mulighet for � komme tilbake? Akkurat den reaksjonen er ikke uvanlig n�r Molde-arrang�rer, som reiser en god del for � studere artister og festivalen, trefer p� �gamle kjenninger�.
Noe �tyngre� ble oppgaven for den i styret som skulle ta seg av sangerinnen Baby Ma Rainey. Til tross for klengenavnet viste damen seg � v�re meget, meget omfangsrik, og s�vidt svak til bens at hun foretrakk rullestol utenom scenen. Dessuten hadde hun sukkersyke, og var avhengig av insulin.
Til Molde kom hun uten bagasje, takket v�re et ikke uvanlig flyplass-rot i Europa. MR-kontakten hennes ventet med rullestol. Den viste seg imidlertid � v�re i minste laget for Ma Rainey, som kun etter lirking og stuing fikk plass. Og da hun f�rst satt i stolen, punkterte et hjul.
Men Baby Ma Rainey ble fraktet til Hotel Alexandra som seg h�ver en bluesveteran. Festivalpresidentens kone dro p� byen for � oppdrive kjole til sangerinnen, noe som medf�rte endel problemer, dimensjonene tatt i betraktning. Festivalstyret klarte ogs� � skaffe insulin i tide.
Og Baby Ma Rainey reiste fra Molde, mer overbevist enn noen sinne om at hun kunne regnes med som en av bluesens stjerner, hvilket vel ikke helt stemmer.
MR-arbeidet kan kanskje synes un�dig servilt, som en tjenestevillig knefall for internasjonal ber�mmelse. I virkeligheten er det ikke slik. Forbausende mange musikere, ogs� de mest ber�mte, legger for dagen en overraskende hjelpel�shet n�r de blir overlatt til seg selv i et fremmed land med et spr�k de ikke forst�r et kvekk av, og fremmede l�sninger av daglige problemer. Bare de f�rreste er s� ekstreme som den gamle bluesmusikeren som ble sittende p� hotellrommet sitt i n�rmere ett d�gn, uten v�tt eller t�rt, fordi MR-kontakten for en gang skyld sviktet.
Det er gjerne en fordel med litt assistanse av en som kjenner spr�ket, valutakursen, telefonsystemet, portotakster, sightseeing-muligheter, hva som er gunstig � handle i Norge, avreisetider og annet. Dessuten vil mange musikere gjerne prate, om l�st og fast fra politisk system i Norge til verdenssituasjonen generelt. To m�neders turn�liv, fra hotell til hotell, har sine dystre sider, og m�tet med mennesker �who cares� gj�r inntrykk.
S� er da ogs� sitatrekken lang. Her er noen eksempler:
�This town must be next to heaven.� (Art Farmer.)
�Festivals I have done before, and many. But never have l seen a festival as this in Molde. Thank you for your kindness, I love you all.� (Don Byas.)
�Say that all the musicians who over the years have been to Molde refer to the festival with words of praise.,� (Phil Woods.)
�This is the finest jazz festival I have ever experienced, which is no minor statement since I believe I have participated in most of thern over the world. � (Kai Winding.)
�Molde, yeah. That�s a fantastic festival, I�d really love to go back there again.� (Pat Metheny.)
Men kanskje har Dexter Gordon best satt ord p� Molde-festivalens s�rpreg. l 1964 kom Benny Golson til Molde, sur og forbannet etter reisevansker. Johs Bergh, som ved siden av � ha v�rt festivalens konferansier i en �rrekke ogs� har nedlagt et uhyre viktig arbeid som kontaktmann og kunstnerisk r�dgiver for festivalen, henvendte seg til Dexter og fortalte at Golson var sur og sint. Han bad Dexter om � snakke med Golson for om mulig � myke ham opp.
Dexter bare smilte, og sa: �Take it easy. The atmosphere will get him.�
Selvsagt fikk han rett.
- Artister
- Program/ Bill.
- Nyheter
- Om oss
- Informasjon
- Bli Funksjon�r!
- Presse
- Bodutleie
- Nyhetsbrev
- Jazzlogen
- Historie
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- Jazz i Molde I - Festivaler gjennom 20 �r
- Preludium
- Storyville
- Kikkan
- Sideblikk
- Campen
- Regnfulle dager p� Campen
- Fra scenen og salen
- Anatomi
- MR - musicians relations
- Villvekst i veikanten
- Molde og pressen
- Narkotika
- Damelunsj
- Molde og NRK
- Jazzfolkets rus
- 1961 Revehallen
- 1962: TV kommer
- 1963: Tenorduellen
- 1964: Buksepress og skopuss
- 1965: Stoffskyer
- 1966: Anerkjennelsen
- 1967: Pengesorger
- 1968: I en tynn tr�d
- 1969: Nok en stor festival
- 1970: Inn p� statsbudsjettet
- 1971: Over kneika
- 1972: Flyb�ren
- 1973: Regn, regn...
- 1974: Til hele Europa...
- 1975: Tvilsomt bes�k
- 1976: Munnkurv p� campen
- 1977: Roligere tider
- 1978: Stor stemning, dystre tall
- 1979: Inn i Idrettens Hus
- Amerikanske jazzfilmer i Molde
- Ettertanke
- Jazzarkiv
- Overnatting
- Reise
- Spillesteder
- Kart over festivalomr�det
- Internt 2017
- Lenker
- Festivalavis
- Storyville