NO / ENG
Benny_Bailey.jpg

1961 Revehallen

Budsjettet var på omlag 15 000 kroner, konsertbillettene kostet 4 og 5 kroner, og stemningen var stor da den første Molde International Jazz Festival ble høytidelig åpnet etter at tjuvstarten hadde gått på Alexandra allerede 3. august. Festivalen gav et oppmuntrende økonomisk resultat, noe som ikke alltid har gått igjen for de påfølgende festivalers vedkommende,

Til å huse konsertene tok Storyville Jazz Club i bruk Moldes utstillingshall, også kjent som «The Silver Fox Hall» etter reveutstillinger gjennom tidene. Klubbmedlemmene gav interiøret en hardt tiltrengt oppussing, og stablet stoler med en glød som bare sanne entusiaster kan oppvise. Billettsalget gikk så bra at Revehallen snart var forhåndsutsolgt, og dermed måtte parallellkonserter arrangeres. Disse ble lagt til «Gjestestova», og musikerne ble fraktet mellom lokalene i pausen gjennom et snedig transportopplegg.
Ved siden av konsertene ble det jammet i brorparten av døgnets timer. På Alexandra og Romsdalsmuseet var bare morgentimene like før frokost uten en eller annen form for jazz, ellers satte de om lag 80 musikerne som var samlet i Molde sitt hørbare preg på byen. NRK/radio var til stede ved Thorleif Østereng. Han har forøvrig vært til stede ved samtlige festivaler, bortsett fra i 1964.

Asmund Bjørken på den aller første Moldefestivalen. Siden har han spilt på fjorten festivaler til, med skiftende besetninger. «Trondheims Cannonball» (Orkesterjournalen) har såvisst satt sitt preg på Moldefestivalene.

Moldes dengang ganske nytilsatte turistsjef, Leif Evensen, var konferansier ved den første festivalen. (Bjørn Andersen var konferansier ved parallellkonsertene.) Etter eget utsagn ble han engasjert mer fordi han var kjent som en brukbar konferansier enn på grunn av sine jazz-faglige kvalifikasjoner. Storyville Jazz Club hadde, på det tidspunkt festivalen skulle avsluttes, ingen fastlagte planer om noen ny festival. Vel hadde det vært snakket løselig om festival annet eller tredje hvert år, men ikke noe var avgjort.

Turistsjefen, om hans formelle jazzkunnskaper ikke var de mest himmelstormende, forsto iallfall at den festivalen som nå var i ferd med å gå over i historien, hadde vært uhyre vellykket. Det er videre grunn til å tro at han, som også er kinosjef i Molde, visste at en flunkende ny kino ville stå klar neste høst, og at den ville egne seg ypperlig som konsertlokale. Der, bak scenen i Revehallen, så han hvilken betydning det ville ha for Molde å bli kjent som ikke bare Rosenes By, men også Jazzfestivalenes By, og han gikk til handling. Resolutt huket han tak i Otto Chr. Sættern jr., Storyvilles formann, og gav ham fyndig beskjed om å gå ut på scenen og ønske folk velkommen tilbake til ny festival neste år.

Turistsjefens lille kupp, som vi velger å tro ble gjennomført uten direkte anvendelse av fysisk makt, må av ettertiden karakteriseres som betimelig og lykkelig. Gjennom et snes festivaler er Molde blitt plassert på verdenskartet for folk som ellers aldri ville ha oppfattet byens eksistens, og festivalen har utvilsomt tjent byen som reisemål.

Turistsjefen visste nok hva han gjorde.

Bildetekst:
Den første festivalens utenlandske «alibi», Benny Bailey, intervjues av Romsdals Budstikkes Magne Trønningsdal på«Revehallen». Trønningsdal var i flere år sjåfør for festivalen, og engang fraktet han en sovende, amerikansk musiker til Vigra flyplass, mer enn sju mils kjøring fra Molde. På veien kjørte han over en sau, og gjorde opp med bonden uten at musikeren våknet. Framme i Ålesund ble musikeren satt ombord i en fiskeskøyte for videre frakt til Vigra. Der ventet flyet de nødvendige minuttene på musikeren, som var kontraktforpliktet til å stille på jobb i New York den påfølgende dag.