NO / ENG

Fra scenen og salen

Jan Garbarek var p� sin f�rste Moldefestival som femten�ring, i 1962. Han smiler lett n�r han forteller om opplevelsen.

-Vi tok toget, en gjeng av oss. Det var forresten fast takst i mange �r, det, � sitte i en kup� p� nattoget, komme hutrende ut p� �ndalsnes p� morgensida, skrangle videre med buss og ferge ... p� mange m�ter var det en fin opptakt. Vi har snakket om � gj�re det om igjen, bare for � oppleve det �n gang til.

l962 var �ret for den andre festivalen. Hvorfor var du ikke der i 1961 ?
-Jeg fikk saksofon det �ret. Jeg hadde vel bare hatt den et halvt �rs tid da den f�rste festivalen gikk av stabelen.

S� du kom som turist i 1962, uten instrument?
-Javisst. Det jeg husker f�rst og fremst fra det �ret, er Bernt Rosengren. Jeg hadde begynt � spille saksofon fordi jeg hadde h�rt Coltrane, og Bernt Rosengren var nesten Coltrane. Enest�ende saksofonist. Jeg husker konserten, f�rst kom Ole Jacob (Hansen) ut p� scenen, satte seg bak trommene og begynte � spille vispekomp. 16 takter eller noe s�nt, og s� kom Erik Amundsen og begynte � spille walkingbass, de spilte 16 takter til, s� kom Kjell Karlsen med et forsiktig pianokomp og S� kom Bernt Rosengren. Da ... ooohhh, da revna vi helt. Det swingte av hvert eneste pust, liksom. Jeg husker han kom p� scenen, med irret, gr�nnlig saksofon full av gipsopplegg og strikk. Vi bare gapte. Han hadde p� seg en slitt, litt for liten dress, m�kkete hvite sokker og s�nne briller med tjukke glass. De gled stadig ned p� nesa, s�nn at han m�tte skyve dem opp igjen, s�nn. (Jan myser og rynker nesa). Det gjorde inntrykk.

-Vi var jo svamper p� den tida, sugde inn inntrykk overalt. Et �r bodde vi p� et eller annet hotell, jeg husker ikke navnet n�, det l� oppe i bakken ved kinoen. P� samme stedet bodde noen svenske musikere. Husker vi s� dem i resepsjonen da de leverte n�klene, vi glante ... og merket oss hele stilen. Det var ikke bare musikken, men ogs� musikerne, kl�rne ... alt sammen. Det var viktig, det h�rte med.

Du var bare femten �r da du reiste langt hjemmefra til jazzfestival for f�rste gang?
-Ja. Det er litt show at folka mine lot meg dra. Jazzfestival den gangen ... det var jo liksom litt suspekt, ogs�. Men de stilte opp, der og.

Med formaninger i det toget gikk og en ekstra tier for sikkerhets skyld?
-Nei, det var aldri formaninger. Penger hadde jeg s� jeg klarte meg.

Jan Garbarek var trofast Moldegjest i flere �r etter �debuten� i 1962. I referatene etter 1963-festivalen nevnes �den lovende sytten�ringen� (han var seksten) som spilte p� jam�ene.

-Jeg husker jeg spilte med folkene i Joseltrioen, forteller Jan.
-Det var aller f�rste gang jeg spilte sammen med utenlandske musikere, og det var litt g�y. Det l� en anerkjennelse i det � bli vinket opp for � spille. De spilte fryktelig fort, og mange syntes det manglet feeling, at det var for lite groovy. Men jeg syntes det var o.k., drive i det de gjorde. Jeg har aldri h�rt mer om dem, aner ikke hva de driver p� med n�.

1963 var �ret med Dexter Gordon og Sonny Stitt. Opplevde du duellene?
-� ja. Kor etter kor. Dexter, med all sin tyngde, hang p� beat�et og skapte denne voldsomme spenningen, bygde og bygde og slutta koret sitt helt der oppe ... s� kom Sonny Stitt. Han tok det ned ett hundre prosent, p� alle m�ter, spilte rett p� beat�et ... for meg swingte d�t minst like mye, vil jeg si. Det var jo en enorm utfordring for kompet, jeg tror det var Einar Iversen, Erik Amundsen og Jon Christensen, de fikk virkelig kj�rt seg. Og de fiksa det fint. For meg er de duellene der p� h�yde med en opplevelse i Boston sju �r seinere: Da jeg h�rte Miles.

-Jeg husker ett �r Dexter var i Molde, det kan ha v�rt samme �r, at jeg sto og spilte p� en jam i Alexandrakjeller�n. Jeg syntes det var fint tr�kk, men alle ventet p� at Dexter skulle komme ned og jamme. S� h�rte jeg mumling ute i salen og den gangen som f�rer inn til selve lokalet, de to spot�ene svingte fra scenen og mot d�ra, og der sto Dexter. En enorm applaus brakte l�s. Jeg ble s� redd at jeg bare m�tte g� ned av scenen, jeg klarte ikke � spille en eneste tone mer. Lange, sv�re Dexter... etter s�nne opplevelser var det ikke fritt for at jeg ble litt Dexter neste gang jeg spilte, svaiet litt i kn�rne og s�nn ...

-En annen sak jeg husker er fra 1964, da Benny Golson var der. Han spilte �l Remember Clifford� blant annet, og vi satt nede i Kjeller�n og h�rte p�. Fjernsynet drev p� og lagde stemningsreportasje, levende lys, jazz og ungdom og s�nn, og tok en del bilder ved bordet der Vigdis og jeg satt. S� fikk vi se oss selv p� TV etterp�, det var veldig stas.

-F�rste gang jeg spilte med en amerikansk musiker var ogs� i Molde. Det var i 1965, med Booker Erwin. Han var veldig fin, vi fikk bra kontakt og pratet mye om s�nt som er nyttig for musikere. Det kan v�re om munnstykker, instrumenter eller hva som helst. P� den m�ten har Molde v�rt viktig for flere enn meg. Festivalen har v�rt et sted hvor vi har f�tt kontakt, kunnet utveksle erfaringer og ikke minst f�tt spille sammen med utenlandske musikere - �Blues in F�, sjuogtredve kor hver, og en hard pr�ve for kompet, som m�tte spille det samme i halvannen time.�

I disse �rene var du jo veldig ung. Skapte ikke det noen vanskeligheter med adgang til jam�ene og andre arrangementer?
-Vi - den gjengen som dro til Molde hvert �r - s� vel ikke s� unge ut som vi var. Billetter og innkvartering ordnet vi alltid fra Oslo, s� alt var klart n�r vi kom fram. Og s� var det d�t at vi spilte, var Norgesmestre i amat�rjazz i 1962 og kjente noen musikere littegrann - det gjorde at vi fikk med oss det meste. Jeg kan huske Morten Lassem og jeg ble �fiksa inn� p� Romsdalsmuseet p� en jam p� den m�ten en gang. Da opplevde jeg et vispekomp som var noe av det sterkeste jeg hadde h�rt til da. Det m� ha v�rt Kjell Johansen, som har v�rt med Asmund Bj�rken i alle �r, som spilte. Det var stort.

l 1965 spilte George Russell i Molde med sin sekstett. Nyskaperen og eksperimentatoren Russell ble viktig for Jan:
-Selve konserten med sekstetten �pnet d�ra hundre grader til for meg. Inntil da hadde jeg jobba med � st� p� n�r jeg spilte, med � f� det til � lukte svidd, med � f� det til � swinge. Da jeg h�rte Georges musikk var det som � f� et helt annet innblikk, som � m�te en musikk med helt andre siktepunkter. Da begynte det � fare bilder forbi inne i hodet mitt. Jeg ante at jazz kunne brukes til noe annet enn det jeg hadde v�rt opptatt av.

-Litt seinere i festivalen spilte jeg p� en jam. Jeg sto med �ynene igjen og spilte. Terje Bj�rklund spilte piano.

-Plutselig skjedde det noe vanvittig i kompet, det eksploderte, liksom. Det var som om jeg fikk en rakett i rompa, jeg tok av som ei kule, det ble helt ekstatisk. Etterhvert som jeg fikk snudd meg, fikk jeg se George bak pianoet. Han hadde h�rt p� oss, hadde f�lt den energien som var der da, kutta tvers over og satte igang noe som var den energien.

-Kvelden etter m�tte jeg ham. Han bodde i Sverige da, og ville ha meg med over.

-Da �pnet plutselig den d�ra seg: Musiker, var d�t noe man skulle bli? Reiste man til Sverige for � spille, da var man vel profesjonell musiker?

-Men jeg gikk p� gymnaset, og det var ikke snakk om � slutte da. George sa han ville ta kontakt med meg senere, men jeg tenkte selvf�lgelig at det aldri ville bli noe av. Jeg fikk h�re at han hadde skrevet en bok om musikkteori, noe jeg ikke visste noenting om. Jeg fikk tak i boka, �The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization.� Jon Christensen reiste over til Sverige for � spille med George.

-Seinere ringte George. Han var i Oslo, bodde p� Grand og ville gjerne treffe meg. Jeg trodde ikke det var sant, omtrent, og dro ned s� fort jeg kunne. Han gav meg ti kilo noter jeg skulle g� igjennom. S� begynte jeg � jobbe jevnlig sammen med George til han vendte tilbake til Statene i 72/73. For meg kom det mye godt ut av det m�tet i Molde.

l 1968 skjedde det et annet m�te i Molde, der Jan Garbarek p� ny var den ene parten. Den andre var lyrikeren m.m., Jan Erik Vold:
-Jon (Christensen) og jeg var p� en lyrikkopplesning under festivalen, og vi sto og kommenterte m�ten Jan Erik leste p�. Det swingte fint, han hadde timinga i orden. Vi visste jo ikke at Jan Erik Vold hadde h�rt p� jazz lenge f�r vi ante hva det var for noe.

-Jan Erik kom p� jam�ene for � h�re p�, og vi ble kjent. Vi snakket om � pr�ve � gj�re noe sammen, og �ret etter lagde vi �Briskeby Blues�, der vi spiller p� den ene siden. Siden kom �Hav� og �Ingentings bjeller�, hele det samarbeidet startet i Molcle.�

S� Moldefestivalen har betydd endel for deg, p� ulike m�ter?
-Den har det. Det tror jeg den har for mange norske musikere, for selv om vi bodde i Oslo, mange av oss, ble Molde til en viss grad stedet der vi kom sammen, og fikk kontakt. Det ble p� mange m�ter nesten som en klassetur, du f�r et annet forhold selv til de folkene du ser nesten hver dag. Vi satt p� kinoen sammen og h�rte, diskuterte detaljer og opplevelser etterp�, spilte sammen p� jam�ene ... p� mange m�ter var Moldefestivalen litt av en workshop.

S� kom en del �r du ikke var i Molde?
-Ja. Det var endel ugreie med honorarer til norske musikere der noen �r, ogs� med hensyn til NRK�s rettigheter overfor oss og den jobben vi gjorde. Vel var vi kanskje ikke s� gode som de utenlandske musikerne alltid, men jeg syntes betingelsene var for d�rlige noen �r. Dessuten ble festivalen veldig stor i en periode, men dette synes jeg arrang�rene har tatt veldig fint inn. Jeg var ikke i Molde i �79, men f�r det spilte jeg der endel �r p� rad igjen.

Men de �rene deltok du relativt lite p� jam�er og mer uoffisielle sammenkomster?
-Det kommer av at jeg alltid har �vd i Molde, f�r konsertene. Jeg syntes ikke det var vits � dra til Molde hvis jeg ikke hadde noe nytt � fare med, s� dagene gikk til �ving - jobbene l� nesten alltid mot slutten av festival uka.

-En annen sak er at det ikke har v�rt s� veldig mye jamming de siste �rene, fordi mange musikere ikke kjenner standard l�tene. De spiller sine egne ting, med sine faste musikere. Da er det vanskelig � bli enig om en l�t � spille.

Er en konsert eller en klubbjobb i Molde noe helt spesielt for deg?
-Tja... det er vel noe der. Kanskje fordi jeg har sittet i de samme lokalene selv, lyttet og vet akkurat hvordan det er � v�re publikum i Molde. Som sagt, det er et sug, litt ekstra skjerping for meg n�r jeg skal spille p� Moldefestivalen.