NO / ENG

1968: I en tynn tråd

«Hvis ikke det offentlige nå trer støttende til med bevilgninger til festivalen, kan vi sette en tykk strek over den 8. jazzfestival vi hadde tenkt å arrangere fra 27. juli til 3. august i år. Årsaken er såre enkel: Kassa er skrapt, vi eier ikke penger. » (Otto Chr. Sættem jr. til Dagbladet ved Storyvilles 15-års-jubileum i januar 1968.)

Den åttende festivalen hang i en tynn tråd. Men da den viste seg å holde, ble det til gjengjeld en festival der «alt skjedde».

Erfaringene hadde etterhvert gjort det klart at selve arrangementet av en jazzfestival krevde så mye tid og innsats at urimelig mye falt på ledelsen i Storyville Jazz Club. Ved klubbens årsmøte i 1967 ble det derfor vedtatt opprettet et eget festivalstyre, ledet av Otto Chr. Sættem jr. Ledelsen av Storyville ble overlatt en egen klubbkomité, ledet av Olav Hasselø.

Festivalkomitéen begynte planleggingen av en ny og utvidet festival - dels ut fra det faktum at Norsk Kulturfond, som hadde støttet 66-festivalen - ikke støttet faste arrangementer, men eksperimenter. En «Molde International Festival of Jazz and Contemporary Arts» tok form på papiret, men på pengefronten så det tomt og mørkt ut.

Så begynte den store finansieringsoperasjonen. Petter Pettersson jr. medlem av festivalkomitéen, har beskrevet den slik, i boka «Jazz i Norge»:

«Ingeborg Lyche i Kulturrådet ble oppsøkt av alvorlige unge menn fra Molde som trengte penger. Folk som kunne mistenkes for å være positivt innstilt ble kontaktet og forelagt prosjektet. En av de første som klart gav uttrykk for sin begeistring, var Kjell Bækkelund. Dagbladet behandlet festivalen på lederplass og anbefalte støtte.»

Etterhvert klarnet bildet. Penger vinket i det fjerne, men ikke uten at betingelser ble stilt. Statlig støtte gjennom Kulturrådet var betinget av kommunal støtte i Molde.

Dermed begynte geriljakrigen i lokalpressen. Leserinnleggene tydet på at oppfatningene var delte. Etterhvert viste det seg at festivalen hadde slått røtter i Molde, og røttene holdt. I Romsdals Budstikke kom klarteksten:

«Om ikke Molde kommune finner plass til jazzfestivalen på sitt budsjett, er det utelukket at festivalen - i likhet med festspillene i Bergen og Harstad -kan komme inn på statsbudsjettet. Om byens folkevalgte stiller seg avvisende, må vi regne med at sommerens festival - om vi makter å arrangere den - blir den siste jazzfestival i Molde.» (Otto Chr. Sættem jr.)

Bystyret bevilget, med 41 mot 20 stemmer, 10000 kroner til festivalen. Kulturrådet støttet med 20 000 kroner, øremerket med 11 000 til musikk, 4000 til lyrikk og 5000 til bildende kunst. Rikskonsertene bevilget et beløp, under forutsetning av at Molde engasjerte Karin Krog m/trio. «Jatakk», svarte Molde. Støtte kom også fra NRK, Gyldendal, Reiselivsforeningen i Molde og Molde Handelsstand.

Så ble det «Molde International Jazz Festival - Festival of Jazz and Other Contemporary Arts» fra lørdag til lørdag, med lyrikk og Ny Musikk i begynnelsen av festivalen. Unge Kunstneres Samfund sto for en utstilling av Per Kleivas og Jan Grimsruds arbeider; «Kaffistovas Venner» fikk ansvaret for lyrikken; Svein Finneruds trio oppførte Kåre Kolbergs «Jaba 768» og Logogethis «Odysseen»; Kjell Bækkelund og Erling Bløndal Bengtsson spilte Sjostakovitsj og Grieg, og Gunnar Bull Gundersen var konferansier for det hele.

Midt i festivaluka tok så jazzen over. En reisetrett Phil Woods bråvåknet og spilte en fin konsert; avantgarde-ensemblet Manfred Schoof Septet vakte såpass røre under en jam at en «Anti-Schoof Liga» oppstod som en ad hoc-bevegelse i Alexandrakjeller´n, og sangeren Jon Hendricks framskyndet gråning av hår på festivalledelsens hoder da han ankom i stor luksusbil, medbringende «hans välsjungande hustru Judith, jugoslaviska pianisten Larry Vuckovich, fyra hippa ungar og ögonfröjden, guvernanten Carol». (Lars Lystedt i Orkesterjournalen). Det var bestilt rom til kun en brøkdel av følget, men Alexandra-betjeningen klarte den saken - også.

Samme betjening/ledelse overlevde også Don Cherry, selv da han ryddet alle møblene på rommet sitt bort i en krok, og slo opp telt. En liten Buddah, levende lys og røkelse ble plassert på et teppe, og midt i det hele satt Don Cherry og spilte fløyte. Han hadde med seg en hel sekk fløyter og rytmeinstrumenter til Molde, noe som senere skulle vise seg å komme godt med.

Siden 68-festivalen var en forandringenes festival, var presselunsjen på Romsdalsmuseet sløyfet. Istedet inviterte festivalledelsen musikere, arrangører og presse på fisketur, med etterfølgende tilberedelse av fangsten og bespisning i idylliske omgivelser på Fiskerimuseet på Hjertøya, rett utenfor byen. Monica Zetteriund tok overlegent prisen som den mest fotograferte på denne fiske- og badeturen. Asmund Bjørken spilte trekkspill, Øistein Ringstad danset springar, Al Heath fikk ekspedisjonens eneste fisk, en svært liten fisk, og Don Cherry hadde med sekken sin.

Så å si ut av denne sekken sprang en jam som er gått over i historien som «dengang Omar Heide Midtsæter kompet Don Cherry på kaffekjele». Cherry delte ut sine fløyter, og tyske avantgardister, norske boppere og andre tilstedeværende gav lyd fra seg i den underlige seansen. Midt i det hele sto Bjørge Lillelien, konferansier på festivalens annen del, med mikrofon. Av alle ting ble opptaket sendt i «Nitimen».

Fjernsynet var også til stede under festivalen, denne gang med elektronkameraer. Svein Erik Børja produserte sendingene, og fikk ros av Don Cherry for «sensitivitet og artistisk sans».

Og det hører med til det etterhvert vakre 68-bildet at Jan Garbarek ble tildelt «Buddy» i Molde, der Norsk Jazzforbund hadde årsmøte under festivalen.

Den åttende festivalen ble altså til slutt en ubetinget suksess. Budsjettet, på ca. 153 000 kroner, balanserte med et lite overskudd. Men om det skulle bli noen niende festival i 1969, var fortsatt avhengig av de bevilgende myndigheter. Ordfører Petter Pettersson i Molde hadde uttalt at han ønsket festivalen velkommen tilbake, gjerne utvidet med et Riksteaterinnslag. Kampen på hjemmebane var vel vunnet. Men hva med vokterne av den store pengesekken i Oslo? Var de overbevist om at en plass på statsbudsjettet ville være rimelig?

Allerede 6. august skrev Dagbladet på lederplass at festivalen måtte få den støtten som skulle til for å sikre fortsatt eksistens. Kjell Bækkelund skrev på kronikkplass i Arbeiderbladet: «Det forekommer meg at festivalen er noe av det mest spennende som arrangeres i dagens Norge», og han utfordret statsråd Kjell Bondevik til å vise at han mente alvor med sine uttalelser om at musikklivet i Norge måtte prioriteres.

Odd Bang-Hansen fulgte opp, beskrev festivalen i de vakreste vendinger og slo fast at «dit skal jeg neste år også, om jeg så skal kjøre dit på tråsykkel». Og i Dagbladet slo Gunnar Bull Gundersen fast at Molde-festivalen «uten overdrivelse kan kalles en revolusjon i norsk kulturliv».

Og for å slutte på hjemmebane: Romsdals Budstikke (redaktør: Thor Bjarne Bore) fluktet debatten direkte i mål:
«Hvis stat og kommune nå ikke kjenner sin besøkelsestid - ja, da står det
sannelig skralt til med kulturforståelsen hos våre bevilgende og bestemmende myndigheter. Da skal man ihvertfall spare seg de store, «forståelsesfulle» og rosende ord for fremtiden. Skjønt fremtid? Uten støtte, neppe
flere festivaler. I så fall bør man reise en minnesten i Alexandraparken, en
skammens sten for offentlig mangel på kulturforståelse.»