NO / ENG

Han som sluttet mens leken var god

Knut Borge - ti �r p� rad som festival-konferansier er kontinuitetsrekord. Han mangler ett �r for � tangere Johs Berghs rekord: Konferansier 11 ganger i alt.
"Kj�re publikum. Velkommen til midnattsmesse. Gud er i herregarderoben."

Blant annet med denne introduksjonen av Miles Davis� forsinkede konsert i 1984, erobret Knut Borge (mellomnavnet Conrad benyttes uhyre sjelden) sin udiskutable plass i 80-�renes festivalhistorie. Gjennom ti festivaler fra 1979 var han festivalens konferansier, og fra det f�rste �rets knappe, informerende introduksjoner, utviklet han en konferansierstil som i sin blanding av "stand up comedy", absurd-humor og jazzfaglig informasjon s� desidert ble hans egen uforliknelige og u-kopierbare.

Men s�, n�r noen tusen festivalgjester hadde vent seg til at jazzkonserter i Molde begynner med et lite Borge-show, var det slutt. Hvorfor det, egentlig?
- Flere �rsaker, begynner Knut Borge, trygt plassert ved skrivebordet i det NRK-kottet han deler med Torkjell Berulfsen.
- Jeg oppdaget at det som kan synes � v�re en harml�s, liten jobb, � introdusere noen musikere, var det f�rste jeg tenkte p� n�r jeg slo opp �ynene om morgenen og det siste jeg tenke p� f�r jeg sovnet om kvelden. "Hva skal jeg si???", det l� over meg hele tiden. Tiden jeg brukte p� � forberede meg, ble p� en m�te st�ende i grell kontrast til jobbens viktighet. Samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et �kende �nske om � oppleve jazzfestivalen under litt mer avslappede forhold. Og et annet poeng: Jeg �nsket ikke akkurat � bli p�driver i min egen forgubbingsprosess. Man skal stanse i tide, f�r man blir m�tt av massiv gjesping fra salen.

For oss i salen virket det som om du improviserte mye. Men det var kanskje nettopp p� grunn av nitid forberedelse?
- Jeg gikk aldri "blank" p� scenen. Men det hendte jo ofte noe rart underveis, og ofte var det da resultatet ble best. En spontan replikk er og blir uovertruffen, hvis den f�rst sitter. Miles-introen var en s�nn.

Hvordan hadde du egentlig tenkt � presentere ham?
- Helt streit. Det er den eneste gang jeg har v�rt engstelig. Dels p� grunn av Miles og hans ry, dels p� grunn av de 1500 snille menneskene som holdt ut time etter time f�r konserten endelig kom i gang. Jeg hadde bestemt meg for � si: "Kj�re publikum, mine damer og herrer: Miles Davis!" og la det bli med det. Men s� ble det mye styr med forsinkelser og omkalfatringer, jeg ble stressa og dermed kom den med Gud i herregarderoben. N� endte det jo ikke der heller, for p� et tidspunkt enda senere bestemte teknisk sjef B�verfjord at vi skulle flytte om p� endel stoler i salen. Dette skulle han ha meg til � si fra scenen. Jeg kom til � snu meg, og s� rett inn i �yet p� Miles, som sto der med hornet, klar til � g� p� scenen. "Jeg tror ikke vi flytter noen stoler", sa jeg, gikk p� scenen og introduserte ham. Rett p� - kupp.

Som regel har dine introduksjoner v�rt fulle av humor. Utviklet du formen bevisst fra �r til �r?
- Ja. jeg begynte jo n�kternt og informerende. Men etter hvert som jeg fikk litt mer rutine, slo det meg at det viktigste jeg kunne gj�re var � samle publikums, dette tusenhodete uhyrets oppmerksomhet mot scenen. Der sitter folk i salen, ikke sant, tenker p� tusen forskjellige ting, og er neppe veldig motivert for � l�re en masse om jazz akkurat da. S� jeg bestemte meg: Kan du fange oppmerksomheten deres mot scenen og attp�til hensette dem i en glad stemning, har du oppn�dd maks. Derfor valgte jeg � bruke humor som virkemiddel.

Hvordan reagerer musikere p� en slik intro?
- H�yst forskjellig. Noen trodde jeg fors�kte � stjele showet, og ble sure. Etter konserten med Tony Williams etter mitt skj�nn meget velspillende kvintett i 1988, fikk jeg h�re at om jeg hadde holdt p� ett sekund lenger, ville bandet ha forlatt lokalet.

-Andre tok det muntert. Jan Garbarek var det alltid en forn�yelse � introdusere, der han sto lurt smilende bak teppet. "Han vil blant annet framf�re sin kjente slager, "Voi-voi", sa jeg en gang. Etter konserten fortalte Jan at han faktisk hadde spilt en joik.

Dine danske venner som Palle Mikkelborg og Niels-Henning �rsted Pedersen har f�tt en og annen attest av deg fra scenekanten. "N� skal vi m�te noen slaskete dansker", meldte du en gang?
- Det er noe eget med danskene. De kaster ting p� meg fra bak teppet. Og s� er det jo alltid moro n�r norske musikere skal i ilden, s�rlig n�r Per Husby medvirker. � introdusere ham er alltid en fest, sier Knut Borge uskyldig.

Molde-�rene var ogs� den perioden der du tok steget fra � v�re skrivende journalist til � bli landskjent komiker. Ble konferansier-rollene ogs� en slags "skole" for deg?
- Helt klart. En pr�ve-og-feile-skole, med meg selv som elev og rektor. Mye av det jeg bruker som komiker i dag har jeg l�rt i Molde. Timing, for eksempel, og det � servere en replikk. Da de f�rste lattersalvene plutselig slo mot meg, hadde det en n�rmest berusende effekt. Og man tenker: "Hva gjorde jeg n�? Hva kan jeg gj�re for � f� det til igjen?"

I noen �r f�rte du en hektisk festivaltilv�relse som b�de konferansier og VG-anmelder?
- Ja, og det ble litt masete. Jeg hatet � m�tte forlate konserter som ikke var avsluttet, l�pe til hotellet, banke ned noen uford�yde inntrykk p� et papir og f� det til redaksjonen f�r deadline.

En TV-kjendis som Kanari m�tte vel publikum for f�rste gang i Molde?
- Jada. Han ble innkj�pt i Lille Grensen i Oslo sommeren 1982. Det var det �ret Johs Bergh holdt �pningstalen p� festivalen, og han spurte om jeg ikke kunne finne p� ett eller annet for � hjelpe ham av scenen. S� ble det litt ordlek om "Bird" og s�nn. Fuglen ble for�rt Molde-festivalen v/Petter Pettersson jr., men jeg tok�n tilbake. Jeg ble litt engstelig for hvordan han taklet klimaet i Molde, han er jo en sart liten skapning og er var for vind. Jeg har�n liksom i pensjon, det er litt snakk om en ny runde TV til h�sten, man vet aldri med Kanari. Han skal nok tilbake til festivalen en gang, vi f�r se hva som kan finne p� � skje ved 40- �rs jubileet i �r 2000.

Skal du fortsatt reise til Molde-festivalen hvert �r?
- Jeg har ingen konkrete planer i annen retning, nei. Jeg var der f�rste gang i 1967, som turist. Hadde billetter og alt i 1966, men lyktes i � smadre meg selv, en utmerket italiensk scooter samt 20-30 meter stakittgjerde i �stre B�rum like f�r det braket l�s. Jeg hinket gjennom resten av sommeren i sterkt gipset versjon.

Men siden er det blitt nesten �rvisse turer. Hva synes du om festivalens utvikling gjennom disse �rene?
- De f�rste �rene st�r selvf�lgelig i et rosenr�dt skj�r, som en blanding av pilegrimsreise og jubalong. Det er ungdomsminner, gjemt og tatt fram som genuinede fotografier, fra den gang himmelen var bl�ere, vannet klarere, gresset gr�nnere og s� videre.
-Men jeg synes festivalen har tatt godt vare p� det intime, fine preget. Jeg har et klart inntrykk av at b�de musikere og publikum har fine dager under festivalen, og det m� jo finnes en forklaring p� at de vender tilbake, igjen og igjen. Jeg tror nok Moldefestivalen er et resultat av mange lykkelige omstendigheter som fant hverandre.