D'Angelo er en av vår tids mest toneangivende og spennende soul og R&B-artister. Tross denne udiskutable statusen var det likevel noe overraskende for de aller fleste da albumet Black Messiah dukket opp som ut av det blå like før jul i fjor.
Overraskende fordi, selv om en musikkinteressert verden hadde ventet på en oppfølger til den store kritiker- og publikumssuksessen Voodoo (utgitt i 2000) i godt og vel 14 år, så det lenge ut som om det aldri skulle komme noe nytt, før det plutselig dukket opp bilder og en promoterings-video av det nye albumet på nettet.
Det er for så vidt ikke første gang D'Angelo hadde brukt god tid på å gi ut nytt materiale.
Michael Eugene Archer (f. 1974) som han egentlig heter, famlet i noen år med ulike prosjekter før han i 1994 gikk i gang med å spille inn sin solodebut, Brown Sugar, som ble utgitt året etter. Mye av albumet ble spilt inn på egen hånd, dog ikke uten hjelp, blant annet i fra Raphael Saadiq og jazzbassisten Larry Grenadier (bl.a. kjent i fra Brad Mehldau Trio). Brown Sugar hadde elementer av jazzinspirert hiphop og klassisk soul i en forfriskende miks, med referanser til A Tribe Called Quest så vel som Stevie Wonder, og ble godt mottatt.
D'Angelo brukte 5 år på sitt andre album, den moderne klassikeren Voodoo. Ingen kunne likevel klage over at han ikke hadde brukt tiden godt. Albumet var enda mer helstøpt enn debuten, med smektende og smygende groovy soul og funk. Han hadde også hentet inn flere nye samarbeidspartnere, som trommeslageren Ahmir Thomson, kjent som Questlove fra hiphop-gruppen The Roots, og ikke minst den walisiske stjernebassisten Pino Palladino, en musiker som har hatt mye å si for den særegne grooven i D'Angelos musikk siden. Jazz-trompetisten Roy Hargrove og gitaristen Charlie Hunter bidro også til å sette sitt preg på Voodoo.
Så skulle det altså gå lang tid før man fikk noe nytt fra D'Angelo igjen. Riktignok hadde spilte han sporadiske konserter og gjennomførte et par korte turneer, men det verserte rykter som kunne hinte om at noe var som det ikke skulle være. Håpet om et tredje D'Angelo-albumet så ut til å svinne. Før da Black Messiah plutselig var der, 14 år etter Voodoo.
Det nye albumet traff på mange måter en tidsånd. Mørkt, dystert og skittent, men samtidig groovy, lekent og livlig. Utgivelsen er ikke eksplisitt politisk, men har musikalske elementer som sendte tankene mot en tid da musikk og politikk var en potent og relevant miks, med band som Sly & The Family Stone. Gitt at utgivelsen kom rett i kjølvannet av diverse uroligheter i USA, med protester som på ny vekket frem følelser fra borgerrettighetskampen, ble Black Messiah et slags fornyet eksempel på at «Black music matters», et uttrykk lånt fra «Black lives matters»-bevegelsen. Albumet fikk da også strålende mottagelser, og tross at det kom veldig seint på året, klarte det likevel å toppe flere årsbestelister.
D'Angelo er nå på turne med bandet sitt, The Vanguard, og live er de et fyrverkeri. Da de gjestet Oslo i februar i år, spilte de i godt og vel to timer, og kunne by på en kveld med svett og livsbejaende moderne funk og soul. Om sammenlikninger med Sly Stone, Prince og Marvin Gaye er vanlig å høre når folk snakker om D'Angelo, så er det også noe litt røffere over bandet hans live, kanskje til og med snev av rockeband som Living Colour og Fishbone. Det er også tydelig at han har lært et og annet om å lede et liveband fra en av de beste i klassen, soulens gudfar James Brown.
Det er bare å glede seg.
Vi kan også anbefale dette konsertopptaket av D'Angelo i Stockholm, som en forsmak på hva som venter på Romsdalsmuseet 17. juli. Enjoy!
VG's anmeldelse av konserten i Oslo 27/2 2015 "Funk, fest & frelse"
Gaffas anmeldelse av konserten i Oslo 27/2 2015 "På linje med historiens aller største"
Veronica Maggio
Det er ingen overdrivelse å si at Veronica Maggio er en av Skandinavias største popartister. Den svenske, italienskættede vokalisten og låtskriveren albumdebuten i 2006 med Vatten och bröd, en utgivelse som gav henne prisen som årets nykommer ved den svenske Grammisgalan i 2007. Men det tok det virkelig av med påfølgende Och vinnaren är... i 2008.
Hjulpet fram av hitsingler som «Måndagsbarn», som nådde nr. 1 på VGs singelliste, og «Stopp», ble albumet en salgssuksess og ble liggende på VG-lista i 13 uker. Satan i gatan fra 2011, med hiten «Jag kommer», fikk en god mottakelse også blant kritikere, blant annet en 5er i NRK Lydverket, og en tiendeplass på Aftenpostens kåring over årets beste album. Albumet fikk også en enda høyere plassering på salgslistene, og lå hele 32 uker på VGs albumlista.
Maggio har vist seg som en låtskriver med ekstremt god popteft, og sangene hennes balanserer mellom det søte og det bitre, musikalsk så vel som tematisk, slik mye av den beste popmusikken ofte gjør. Hennes prisvinnende tekster er ofte både tankevekkende samtidig som de er lettfattelige, og kler de drivende, gjerne oppløftende popmelodiene, som henter inspirasjon i alt fra Motown-soul til moderne gitardreven pop og elektronisk musikk.
I 2012 vant hun hele tre Grammis-priser for Satan i gatan: årets pop, årets komponist og årets tekstforfatter, sistnevnte sammen med Christian Waltz. Hennes hittil nyeste album er Handen i fickan fast jag bryr meg, som kom i 2013. Albumet inneholder blant annet en duett med Håkan Hellström, og lydbildet ligner da også tidvis litt på noe av Hellströms mest kjente låter, men med Maggios eiendommelig energi og teft som fremste drivkraft. Utgivelsen nådde nok en gang høyt på salgslistene, og lå som forgjengeren hele 32 uker på VGs albumliste.
Maggio har også blitt en ettertraktet liveartists, og har spilt med stor suksess både på klubbscener og festivaler. Med hennes fengende låtmateriale i bunn, blant disse de etterhvert mange hitlåtene, og en uimotståelig publikumstekke, ligger det an til å bli god stemning på Romsdalsmuseet.
