Bandet hans ankom onsdag, dagen før konserten, men Miles selv ville bli en ekstra dag i Paris, favorittbyen han hadde hatt et varmt forhold til siden han spilte på jazzfestival der i mai 1949. Tidlig torsdag morgen fikk Moldefestivalen telefon fra Paris, Miles var ikke med flyet til Norge, han lå matforgiftet og ville ikke rekke konserten. Miles Davis hadde vært inaktiv i flere år. Ryktene gikk. Men nå var han tilbake igjen, med nytt band og ny musikk fortsatt en mann som satte dagsorden. I Norge hadde han ikke vært siden 1971. Jazz-Norge sto på hodet. Moldejazzfolka hadde trykt opp stickers der det bare sto MILES
TIL MOLDE, og klistra opp på vegger, vinduer og dører over hele landet. De femten hundre stolene/ benkene i Idrettens Hus var utsolgt måneder før festivalen. Massevis av folk ankom byen i løpet av onsdag og torsdag i festivaluka, ens ærend for å høre Miles. I jazzsammenheng var dette en begivenhet på linje med Lillehammer-OL ti år senere.
Som de fleste vet, gikk det bra. Miles kom, spilte (seks timer forsinket) - og vant. De femten hundre tilhørerne som etter konserten forlot Idrettens Hus ut på morgenkvisten, mens fuglene startet sin konsert, følte de hadde vært med på en historisk seanse.
Da Miles landet på Årø lufthavn en time før midnatt, fikk han først overlevert en bukett roser, og ble deretter intervjuet av Dagsrevyens Ragnar Auglænd.
RA: Are you enjoying playing festivals in Europe?
MD: I love to play in Europe
RA: What about Molde? You're arriving late
MD: I was sick this morning
RA: Do you look forward to the concert?
MD: Your're coming?
RA: Yes.
MD: See you there.
Deretter overtok festivalens transportsjef Svein Åge Johansen og hans hvite Cadillac. Svein Åge kaller bilen Icebreaker, fordi det ofte skjer noe med blaserte stjerner når de setter seg inn i den. Miles interesse for biler var vel kjent. Han klatret inn i forsetet ved siden av Svein - i motsetning til andre musikere Icebreaker hadde transportert
gjennom åra, som alle satt bak og cruiset. Det er stille en stund, mens Miles tar inn scenariet på turen mot Molde sentrum. Etter litt - pekende mot en speilblank blåhvit Moldefjord i sommenattas halvlys - spør han: Is that all ice?
Svein Åge forklarer at så langt nord er han dog kke. Miles er tydeligvis kommet i gang, for
neste spørsmål er: Do you like my music? Svein Åge er flasket opp med folk og rock og har
lite peiling på moderne jazz, og er dessuten en ærlig mann, så han svarer: Nope, men får umiddelbart tanker om at akkurat i dette tilfellet burde han kanskje juge litt, han hadde hørt om Miles temperament. Men Miles ler høyt, slår Svein Åge
på skulderen, og sier: Let's be friends.
Det ble starten på et spesielt vennskap mellom sjåførlærer Johansen fra Molde og jazzmusiker Davis fra New York.
Historien om dette forholdet danner bakteppet for teaterstykket «Driving Miles», skrevet for regionteateret i Møre og Romsdal Teatret Vårt av den kjente svenske forfatteren
Henning Mankell. Stykket framføres av tre musikere og en skuespiller, og inneholder, i
tillegg til historien om de to hovedpersonene, også Miles-relatert musikk. Driving Miles ble
framført for fulle hus sommeren 2010, og satt opp på nytt under Moldejazz 2011. Stykket er også blitt en eksportartikkel; høsten 2011 er det satt opp i Sverige og i Sveits.
Tekst: Henning Mankell
Medvirkende: Per Egil Aske, skuespiller
Gunnar Halle, trompet
Jørn Øien, piano
Sigurd Hole, bass
Regi: Kim Sørensen
