Overraskende fordi, selv om en musikkinteressert verden hadde ventet på en oppfølger til den store kritiker- og publikumssuksessen Voodoo (utgitt i 2000) i godt og vel 14 år, så det lenge ut som om det aldri skulle komme noe nytt, før det plutselig dukket opp bilder og en promoterings-video av det nye albumet på nettet.
Det er for så vidt ikke første gang D'Angelo hadde brukt god tid på å gi ut nytt materiale.
Michael Eugene Archer (f. 1974) som han egentlig heter, famlet i noen år med ulike prosjekter før han i 1994 gikk i gang med å spille inn sin solodebut, Brown Sugar, som ble utgitt året etter. Mye av albumet ble spilt inn på egen hånd, dog ikke uten hjelp, blant annet i fra Raphael Saadiq og jazzbassisten Larry Grenadier (bl.a. kjent i fra Brad Mehldau Trio). Brown Sugar hadde elementer av jazzinspirert hiphop og klassisk soul i en forfriskende miks, med referanser til A Tribe Called Quest så vel som Stevie Wonder, og ble godt mottatt.
D'Angelo brukte 5 år på sitt andre album, den moderne klassikeren Voodoo. Ingen kunne likevel klage over at han ikke hadde brukt tiden godt. Albumet var enda mer helstøpt enn debuten, med smektende og smygende groovy soul og funk. Han hadde også hentet inn flere nye samarbeidspartnere, som trommeslageren Ahmir Thomson, kjent som Questlove fra hiphop-gruppen The Roots, og ikke minst den walisiske stjernebassisten Pino Palladino, en musiker som har hatt mye å si for den særegne grooven i D'Angelos musikk siden. Jazz-trompetisten Roy Hargrove og gitaristen Charlie Hunter bidro også til å sette sitt preg på Voodoo.
Så skulle det altså gå lang tid før man fikk noe nytt fra D'Angelo igjen. Riktignok hadde spilte han sporadiske konserter og gjennomførte et par korte turneer, men det verserte rykter som kunne hinte om at noe var som det ikke skulle være. Håpet om et tredje D'Angelo-albumet så ut til å svinne. Før da Black Messiah plutselig var der, 14 år etter Voodoo.
Det nye albumet traff på mange måter en tidsånd. Mørkt, dystert og skittent, men samtidig groovy, lekent og livlig. Utgivelsen er ikke eksplisitt politisk, men har musikalske elementer som sendte tankene mot en tid da musikk og politikk var en potent og relevant miks, med band som Sly & The Family Stone. Gitt at utgivelsen kom rett i kjølvannet av diverse uroligheter i USA, med protester som på ny vekket frem følelser fra borgerrettighetskampen, ble Black Messiah et slags fornyet eksempel på at «Black music matters», et uttrykk lånt fra «Black lives matters»-bevegelsen. Albumet fikk da også strålende mottagelser, og tross at det kom veldig seint på året, klarte det likevel å toppe flere årsbestelister.
D'Angelo er nå på turne med bandet sitt, The Vanguard, og live er de et fyrverkeri. Da de gjestet Oslo i februar i år, spilte de i godt og vel to timer, og kunne by på en kveld med svett og livsbejaende moderne funk og soul. Om sammenlikninger med Sly Stone, Prince og Marvin Gaye er vanlig å høre når folk snakker om D'Angelo, så er det også noe litt røffere over bandet hans live, kanskje til og med snev av rockeband som Living Colour og Fishbone. Det er også tydelig at han har lært et og annet om å lede et liveband fra en av de beste i klassen, soulens gudfar James Brown.
Det er bare å glede seg.
Vi kan også anbefale dette konsertopptaket av D'Angelo i Stockholm, som en forsmak på hva som venter på Romsdalsmuseet 17. juli. Enjoy!
VG's anmeldelse av konserten i Oslo 27/2 2015 "Funk, fest & frelse"
Gaffas anmeldelse av konserten i Oslo 27/2 2015 "På linje med historiens aller største"
