For ei dame!

- Den ble til i løpet av et nachspiel; jeg må vel si det sånn. Vi var på vei fra Vardestua, tilbake til Alexandra. Uret viste godt over tre, og… vel. Så ble det ”Break of Day in Molde”.

Det er Karin Krog som forteller. Selveste Karin Krog. I år – drøyt 40 år etter – kan du høre den igjen. Men du må stå tidlig opp, eventuelt vente en stund før du legger deg. Lørdag morgen, 07.00, synger Karin Krog i Reknesparken. Først da kan man vel si at Molde våkner, på ordentlig.

SLOW FOX MED HEIDE-STEEN JR.
Noen øyeblikk er forbundet med mer historisk sus enn andre. Og denne sommernatta, i det herrens år 1967, er blitt å regne blant de mest minneverdige. Carla Bley hadde spilt inn ”Ida Lupino”, og med den som bakgrunn ble ”Break of Day in Molde” til.
Men nå skal vi enda lenger tilbake i tid. Til Cecil-hjørnet i Oslo, en gang i 1964/65. For da spilte Karin Krog revy, ”Lysthuset”. Sammen med Harald Heide-Steen Jr. - Vi hadde 23 kroner i uka, minus skatt. Og vet du hva? Harald og jeg hadde et dansenummer sammen, til en tekst av Johan Borgen!
- Opplesning, til en blanding av prosa og poesi - mens dere dansa?
- Ja!
- Var det vals?
- Jeg tror det var slow fox.
- Var det moro?
- Så absolutt!

- I HOLLYWOOD, GUTT!
Det var på den tida da Rolv Wesenlund var innspillingssjef på Philips, og således maestro for Karin Krogs første plateinnspilling. Og det var på den tida da Alfred Janson og Sigurd Jansen veksla på å inneha ansvaret for klaveret på Cecil. Men visste du at Harald Heide-Steen Jr. var producer da Charlie Mingus og Thelonious Monk inntok Universitetets aula? Nå veit du det.
- Men det ble aldri mer revy på deg?
- Nei. Jeg ble nok kurert. Kanskje var det denne slow fox’en.
Foruten Janson og Jansen, hadde hun for det meste Arild Wickstrøm og Egil Kapstad ved flygelet. Hun sang ”litt av hvert”, som hun sier. ”Det meste jeg kom over.” Og svært mye ble forandra i og med at Charlie Mingus inntok aulaen. Den konserten ble liksom et tidsskille.
Alle var der. Jeg husker ikke helt om det var i 1961 eller ’64. Men en fantastisk opplevelse var det.
Deretter kom Don Ellis, Cecil Taylor, Don Byas, Bud Powell og Coleman Hawkins. Mange. De spilte alle på Metropol, og Karin fikk faktisk synge med Don Ellis.
- Det ble mange taktarter du kanskje ikke hadde vært borti før?
- Veldig mange. Alle, vil jeg si. Men han inviterte meg til å synge i LA.
- I Los Angeles?!
- I Hollywood, gutt! I et band med tre trommeslagere og tre bassister! 60-tall er i ferd med å bli 70-tall, og Karin Krog begynner å eksperimentere med elektronikk. En mann ved navn Oberheim, den gang så vidt fylt 20 år, skapte sin modulator, og Karin hoppa på.
- Men det var ikke enkelt, i hvert fall ikke i live-sammenheng; den brukte så mye strøm.
- Det var nå du begynte å samarbeide med John Surman?
- Ja.
- Og det var eksperimentelt så det holder?
- Det var nok det.

1’ERN TIL JON CHRISTENSEN
Vi drikker kaffe på Herr Nilsen, og Karins egen versjon av ”Alfie” ruller i bakgrunnen. Den fins på et album tilhørende den sterke katalogen til Meantime Records. Her finner du bare 14 utgivelser, men alle er signert Karin Krog, så kvalitetssikring er i orden. Hun har vært direktør for Meantime siden 1987, og har aldri gått med tanker om å lage plateselskap, i den forstand.
Jeg har mer enn nok med å administrere meg selv.
Og dette kan du jo vite, at 40 år før Unni Wilhelmsen fikk det for seg at hun skulle drive hele butikken sjøl, så tok Karin Krog grep over egen karriere. I 1967 produserte hun faktisk ”Joy” helt på egen hånd – ei plate som nå har kommet ut på rød vinyl, i 500 eksemplarer, eksklusivt, sammen med Terje Rypdals ”Bleak House” og Junipher Greens ”Friendship”.
Hun har forresten med seg Jon Christensen til Molde, partner in crime i en mannsalder og vel så det.
- Jeg har spilt med Jon siden 1969. En stilskaper.
- Men hvor enkel er han å jobbe med? Sidsel Endresen skal ha fortalt at hun, i forbindelse med en innspilling, spurte om hun ikke i det minste en gang i mellom kunne få vite hvor 1’ern var…?
- Jeg har aldri hatt noen problemer med 1’ern hans!

HVA MED Å BRUKE FANTASIEN?
Burt Bacharachs ”Alfie” surrer som sagt i bakgrunnen, og vi kommer i snakk om det å synge jazz. ”Frank Sinatra”, sier jeg – ”var han pop eller jazz”?
- Sinatra? Han hadde jo alt på plass; timing, frasering… men han var vel mest pop. Ja, jeg tror det. Eller er det kanskje best å si at Frank Sinatra rett og slett var Frank Sinatra? Ja, jeg tror det. Frank Sinatra var Frank Sinatra.
- Men når du gjør ”Alfie”…?
- Da må jeg forholde meg til den opprinnelige melodien.
- Men du improviserer ikke?
- Nei, ikke til ”Alfie”, for den er jo så unikt fin. Når jeg synger andre sanger, en del standardlåter – da forsøker jeg ofte å finne en melodi som er like fin som den gamle. Men jeg forholder meg alltid til teksten. Teksten må være på plass.
- Men veldig mange av de klassiske jazz-standardene er da forferdelig banale, om vi snakker tekst?
- Det kan så være. Men om teksten er banal - da må du bruke fantasien da, vet du!

SOME OTHER SPRING
Undertegnedes første møte med Karin Krog kom med utgivelsen av ”Some Other Spring” i 1970, plata hun ga ut sammen med Dexter Gordon. Jeg har fått det for meg at dette må være en slags sentrallinje i hennes produksjon, en påstand hun nikker bekreftende til.
- Den er’ke så verst!
Stort mer enn det vil hun ikke si om den plata, bortsett fra at hun var nødt til å smugle Dexter fra Frankrike og inn i Norge. Dop var ikke tillatt den gangen, heller.
- Men vi bare tok’n!
Så ble det ”Some Other Spring”, innspilt i løpet av en dag – og hun har rett. Den plata er sannelig ikke så verst! - Har mye forandra seg siden den gang, i musikklivet?
- Ja. En hel generasjon er jo radert ut. Mange av de unge er veldig flinke, men mange bare… forsvinner. Og det har jo litt med politikk å gjøre. Nok sagt om den saken.
- Hvordan blir det å synge klokka sju en lørdag morgen i Molde?
- Du tenker på stemmen? Den er som regel helt OK.

- DA BLIR’E POLITIKK!
Det er da vi spør hva hun går på. Dama er 71, og ser ut som…
- Jeg jobber en dag hver måned. Utover det lever jeg normalt. Svømmer en del. Og det er da vår fotograf, meget diskret, spør om hun ikke kan pynte litt på leppestiften – så munnen står enda bedre til den praktfulle, røde jakka?
Det er ikke nei i hennes munn, men nå insisterer hun faktisk på å snakke mer politikk. Musikkpolitikk.
- Hva har Madrugada å gjøre på jazzfestival i Kongsberg? Jeg blir helt… Jævlig! Faen! Hvorfor kan ikke jazzfestivaler være jazzfestivaler? Jeg vil ha jazz i alle mulige varianter, ja. Men på jazzfestival vil jeg ha jazz. Og de andre musikkformene holder jo ikke på slik? Ikke en gang på Notodden bluesfestival finner du et jazzband – enda så mye blues du finner i jazzen?!
Vi forsøker oss med noen økonomiske aspekter festivalsjef Otnæs nok ville ha kommet med, men det preller av.
- Det går ikke an å te seg sånn! Dette er Olje-Norge på sitt verste!

Tekst: Arild Rønsen/Fire flate

Foro: Vidar Ruud