Månedens anbefaling - Januar 2009
av Petter Pettersson
Charles Mingus - The black saint and the sinner lady
(Impulse- GRP/Universal)
Dette er en plate som hører hjemme i enhver noenlunde seriøs platesamling – og den finnes i mange. Allikevel – ettersom jeg regner med at den oppvoksende slekt også leser ”Månedens anbefaling”, vil jeg rette oppmerksomheten mot denne klassiske Mingus-skiva, som vi som har levd en stund tar for gitt som ny kandidat til verdens underverker – på linje med det skjeve tårn i Pisa og Eiffeltårnet.
”The Black Saint and the Sinner Lady” er en suite i seks deler for et mellomstort orkester. Det var ikke uvanlig at Mingus, når han jobbet med større ensembler, av økonomiske årsaker ikke fikk nok øvetid til at hans til dels kompliserte musikk fikk optimal ensemblemessig framføring. Men ikke her. Her sitter det som ei kule fra første takt, og Mingus har sjøl uttalt at dette betegner et høydepunkt i hans omfattende produksjon.
The Black Saint and the Sinner Lady er det mest helhetlig monumentale av Mingus arbeider, og et verk som kombinerer hans ulike kompositoriske elementer på en overbevisende måte. Tre saxer (Charlie Mariano, Dick Hafer, Jerome Richardson) , to trumpeter (Rolf Ericson, Richard Williams) Don Butterfield, tuba, Britt Woodman, trombone og Jay Berliner, gitar, drives fram av et elastisk swingende komp med Jaki Byard på piano i tillegg til far sjøl på bass og Dannie Ricmond, trommer.
I tillegg til strålende ensemblepartier får vi en del solosekvenser av usedvanlig høy kvalitet. Musikken har hentet mye inspirasjon fra spansk musikk/doriske skalaer. Mingus selv kaller musikken ”ethnic folk dance music”, noe som understrekes av at Jay Berliner leverer noen flamencoinfluerte gitarsoli det lukter svidd av. Et annet solistisk høydepunkt gjøres av Charlie Mariano i en lang, intens altsaxsolo.
Inspirasjonen fra Duke Ellington er merkbar – som i mye av Mingus’ musikk. Trombonist Woodman hadde Ellingtronbakgrunn, og hans ”vokale” sound er fremtredende, og saxerekka med tenor bakerst og alt og baryton nærmest miken gir inntrykk av en større seksjon og minner om Ellingtons sax-sound dominert av Hodges alt og Carneys baryton.
Allikevel er dette musikk som bare kunne vært skapt av Charles Mingus, med en særegen intensitet, abrupte temposkift og et rytmisk driv i samspillet mellom bass og trommer som få andre har maktet å oppnå, verken før eller siden. Hvis du ikke finner’n i en butikk nær deg, har de den på nett, både hos Barejazz, Platekompaniet og amazon m.fl.
Anbefalt av Petter Pettersson
For flere anbefalinger, trykk på "Månedens anbefaling" i menyen øverst til høyre.