NO ENG Meny Kjøp billetter

Regnfulle dager på Campen

«Jeg bodde på campen for første gang i 1970», beretter Jon Skarstein. «Den gang var den ikke annet enn et nypløyd jorde. Alt var provisorisk, nærmeste kolonial lå ganske langt borte, sanitærforholdene var elendige - og dermed ble det til at folk benyttet busker og kratt. Så kom regnet, og kloakkene drev over plassen. Heldigvis ble det stilt dusjer til rådighet i skolen ved stadion, det reddet mange.
Likevel ble det alltid fin stemning. At folk tross alt trivdes, viste jo det faktum at mange gikk igjen fra år til år. Etterhvert var vi flere som hadde «faste plasser». Første kvelden var det å gå rundt og hilse på gamle venner fra tidligere år.»

«Hvordan var en gjennomsnittsdag på campen?»
«Tja, det var jo noen som stort sett aldri sov, så det var nesten alltid liv og lyd ett eller annet sted. Noen sto tidlig opp, en gjeng var faste morgenbadere, noen satte seg ut med gitaren og lagde morgenkonsert, andre sov til langt på dag. Jeg våknet engang av at jeg nærmest lå og fløt, teltet mitt var bare vanntett i den ene enden, så vannet rant ikke ut.
Men dagene begynte jo på et vis, ofte med fellesfrokost mellom teltene. Etterpå dro noen til byen, andre ble igjen for å slappe av i leiren. Og én viktig ting: Leiren var et billett-eldorado. Det ble fort klart hvilke telt som hadde mange billetter, og som byttesentral eller salgssted fungerte campen utrolig bra. Jeg var der i ganske mange år, og fikk alltid ordnet de billettene jeg trengte, enten av folk på campen eller på Kaffistova inne i byen.

Var været bra, skjedde det litt av hvert i leiren på formiddagene. Kanskje arrangerte noen en konkurranse, kanskje kom et band og spilte litt, kanskje kom noen sammen og spilte selv, kanskje var det allmannamøte - det skjedde alltid noe.

Men det hendte jo endel sprøtt også. En gang var vi noen som fikk lyst til å fiske, og vi dro ned til stranda og løsnet fortøyningen på en robåt. Akkurat da kom eieren løpende. Han bodde rett ovenfor stranda, og ropte og skrek at vi skulle holde oss vekk fra hans båt. Men vi rodde utpå, mens han sto og hoppet på stranda. Vi fikk ganske mye fisk, så på ettermiddagen dro vi ned til fyren og inviterte ham på fiskemiddag. Han tødde opp som bare det, vi ble gode venner, og dagen etter kom han og spurte om vi ville låne båten hans igjen.

På ettermiddagen dro gjerne de som hadde billetter til byen. Regnet det, var det ofte surt å dra ut til campen igjen midt på natta, vel vitende om at der ute var alt vått. Det var nok mange som prøvde å gjemme seg under et bord i jamlokalet for
å sove tørt, men det gikk aldri. Ut måtte vi».

«Hvis du orket, kunne du gjøre ganske mye penger på å ta deg en runde på campen etter en jamkveid. l løpet av en kort stund kunne en samle tomflasker for et par hundre kroner. Det hendte vi gjorde det og arrangerte svære fellesfrokoster for pengene dagen etter. Det ble jo drukket en del øl ... ».

«Du var på campen det året nynazistene truet med å komme. Var stemningen så hissig som avisene gir inntrykk av, eller var det en hard kjerne av AKP ml`ere som drev det hele, under foregivende av å ha campen med seg?»
«Til å begynne med var det nok ganske rolig. Men etterhvert som nazistene holdt fast ved at de ville komme til Molde og at det kunne komme til å ødelegge festivalen for oss som først og fremst var der for å høre jazz - og det har alltid vært flertallet på campen - ble stemningen hissig. Folk, uansett politisk oppfatning, ble forbannet. Det er ingen tvil om at det var en fast bestemt horde som dro til byen for å møte Blücher og folkene hans».

«De siste årene har det vært mindre aktivitet på campen. Festivalledelsen tok med årene campen mer alvorlig og gjorde en bra jobb. De ble flinke til å drive campen, etter å ha prøvet og feilet i endel år, mener jeg. »


«Du har erfaring fra Moldefestivalen både som campboer og medlem av «insiderkretsen» på Hotel Alexandra. Forstår du kritikken om at festivalen har priviligert publikum og et festivalproletariat?»
«Jeg har lært at jeg ikke skal gå omkring og fortelle camperne om de fantastiske jam´ene som av og til finner sted på de lukkede arrangementene. Jeg husker vi fikk høre om all den jazzen som ble spilt på Varden, dit bare presse og musikere hadde adgang sammen med festivalens funksjonærer. Det var litt bittert å ha betalt dyre konsertbilletter, og så få høre at den fineste musikken blir spilt et helt annet sted.
Samtidig har jeg også fått erfare at folk som gjør en jobb i forbindelse med festivalen, har behov for å slappe av på en lukket klubb etter en lang, og ofte hektisk dag.»

En del kritikk er blitt reist mot festivalledelsen fordi den ikke har sørget for flere tilbud til camperne, spesielt i form av gratiskonserter. Forklaringen har vært at spesielt få utenlandske musikerne - er synderlig interessert i å spille gratis, hvilket betyr: «Arbeide uten lønn». Festivalens økonomiske situasjon har heller ikke tilsagt at den skal betale musikere for å spille gratis på campen eller noe annet sted. Enten man liker det eller ikke, er Moldefestivalen et arrangement i den forstand at det skal bære seg økonomisk.

Endelig kommer et moment til inn i bildet, ofte ukjent for publikum, men desto bedre kjent for musikerne, slik fortalt av en kjent amerikansk solist: «Jeg har brukt mesteparten av livet på å spille for lusen betaling i møkkete klubber for halvfulle hvite gjester. Omsider er jeg blitt så kjent at jeg kan kreve honorarer og skikkelig behandling. Jeg spiller aldri gratis på en campingplass, jeg har gjort mitt i så henseende.»

Anklag ham, den som har nok manglende forståelse til det. Gjerne med argumenter om «jazzens sanne vesen» og «musikkens opprinnelige utspring».