NO / ENG
- ALLTID I UKE 29!

1966: Anerkjennelsen

1966-festivalen vil for alltid stå som et landemerke i rekka av Moldefestivaler. Ikke nødvendigvis fordi Rolv Wesenlund var konferansier, men fordi festivalen for første gang fikk offentlig tilskudd gjennom Norsk Kulturfond. 20 000 kroner var summen, og i et totalbudsjett på ca. 100 000 ruvet beløpet godt. Viktig var også den anerkjennelsen bevilgningen innebar, av festivalen som arrangement og jazz som kunstnerisk uttrykksform. At kulturkronene falt enkelte tungt for brystet, ble i så måte bare et lite skår i gleden.

For å sikre at jam´ene ble de begivenhetene man ønsket, hadde arrangørene dette året kontraktfestet endel musikere til å jamme. Men humørsprederen Stuff Smith trengte ingen kontrakt da han under en presselunsj på Romsdalsmuseet fikk sjansen til å prøve Anders Gjendems hardingfele, forøvrig en begivenhet som fikk Kai Winding til å trå folkedansen sammen med Don Byas og Molde barneleikarring.

Sterkt inntrykk gjorde også tenoristen Wayne Shorter. Men det spørs om ikke Molde gjorde like sterkt inntrykk på Shorter. Han kom til Vigra rett fra Chicago via flyskifte i New York og Oslo, og ble møtt av Kikkan Sættem jr. på flyplassen utenfor Ålesund. Kikkan geleidet Shorter over noen jorder der fredsommelige kyr ruslet omkring, og ned til sjøen der et sjøfly ventet. Shorter, mentalt stadig i Chicago, så seg storøyd omkring, mistet sigarettpakka i sjøen i befippelsen, og sa ikke et ord under flyturen til Molde, lavt over sjøen i strålende vær.

Vel framme ble han møtt med blomster og musikk på flytebrygga nedenfor Moldes torg, og spurte til slutt om årsaken til alt oppstusset. Da han fikk høre at det hele var til ære for ham, tok det litt tid før han fattet at han var kommet til Molde og ikke en slags urbanisert versjon av Edens hage. Men han opplyste så at han følte seg aldeles dopet av den friske lufta, og spilte siden tenorsax så adrenalinet sprutet.

1966 var også året da norske lyrikere satte hverandre stevne i Molde. Riktignok ikke som et festivalarrangement, men med slik styrke at de neste festivaler skulle komme til å få lyrikk på de offisielle festivalprogrammene. «Kaffistovas Venner» kalte arrangørene seg, blant dem «studenten Knut Ødegaard og gymnasiasten Edvard Hoem», som det het i pressen. Til stevnet kom Simen Skjønsberg, Marie Takvam, Jan Magnus Bruheim, Peter R. Holm, Ragnvald Skrede, Bjarne Slapgard og Harald Sverdrup. Alf Cranner og pianisten Sigmund Hjelset deltok også på lyrikernes arrangementer.

Lovens lange arm, legemliggjort av Moldes politimester Th. Moe, hadde på forhånd viftet truende mot festivalen. Politiet krevde en mangedobling av vaktholdet i forhold til foregående festivaler. Da festivalen var over, kunne politimesteren dele ut god vandelsattest til festivalen og dens publikum. Som Adresseavisens Jacob Bae skrev: «Ingen marijuana-skyer kaster skygge over den storslåtte jazzfestivalen i år», og med tanke på den lokale leserinteressen: «Trønderne behersker jazzcampen.»

Musikalsk ble det av mange hevdet at møtet med Charles Lloyd Quartet hadde vært en sjokkartet og fin opplevelse. Keith Jarrett og Jack DeJohnette la ned et komp de færreste hadde ant mulighetene av, og hele kvartettens utstråling ble ganske overveldende. Bare én husker Lloyd-besøket med blandede følelser: Han som ikke våknet den morgenen kvartetten skulle reise. Følgen ble at musikerne ikke rakk flyet, mistet en jobb i Nederland, og således kostet festivalen noen tusen kroner i erstatning. Hendelige uhell kan bli kostbare.