Om det finnes ett stikkord for 1984-festivalen, er det selvfølgelig «Miles".
Da Miles Davis, "trompeteren som er liten, men som kan se ned på hvem som helst", omsider viste seg på scenen i Idrettens Hus klokka ett natt til fredag 27. juli 1984, gikk en drøm i oppfyllelse både for festivalarrangører og publikum. Men det var på hekta....
Egentlig skulle konserten ha begynt torsdag klokka 18.00. Men Miles Davis nærer en evig romanse med byen Paris, og utsatte avreisen derfra lengst mulig. Bandet og turné-staben ankom torsdag morgen, hovedpersonens ankomst var berammet til 14.35. Lydanlegget i Idrettens Hus var leid, og skulle benyttes i Lakselv fredag kveld.
Torsdag formiddag kom melding fra Paris om at Miles Davis var matforgiftet og ikke kunne reise til Molde. Etter flere timers dramatikk, der utsettelse og avlysning svevde som spøkelser over festivalstyrets hoder, endte imidlertid dramaet godt: Et fly fra det danske selskapet Sterling ble chartret, hentet en raskt restituert Miles i Paris og satte ham pent ned på Årø klokka 22.30. Samtidig påkalte Lars Otto Wollum sine kontakter i Forsvarsdepartementet, med det resultat at en Herkules-maskin fraktet lydanlegget til Lakselv i tide. Slik ble det konsert, og de som var tilstede i Idrettens Hus mellom klokka ett og tre denne julinatten vil aldri glemme den.
Men festivalen var ikke bare Miles. For eksempel gjorde tromme-esset Elvin Jones uutslettelig inntrykk som fotballdommer i den tradisjonsrike kampen mellom arrangører/presse og musikere. Iført langstøvler delte han bokstavelig talt ut gule og røde kort til spillerne, som mottok hilsnene, ikke uten en viss forvirring.
Et velkomment innslag ved festivalen var på ny jazzfilmene fra Den amerikanske ambassaden. Etter fraværet i 1983 kom ambassaden sterkt tilbake med blant andre "Blues like Showers of Rain", "The Sound of Miles Davis" og det eneste kjente filmopptaket med Charlie Parker og Dizzy Gillespie sammen.
Hva som blir husket fra hver enkelt festival avhenger selvsagt av hvem som husker. De som fikk med seg Texas-tenorene Arnett Cobb og Buddy Tate vil ha noe frodig og vitalt å minnes, andre vil erindre at den storstilte satsingen på Per Husbys store orkester ble et verdig punktum for festivalens konsertrekke.
Derimot vil festivalstyret neppe huske årets økonomiske status med glede. Til tross for en inntektsøkning på over 50 prosent, blant annet som følge av nesten dobling av billettinntektene, ble utgiftsøkningen enda større. Dermed ble resultatet minus 56000 kroner, underskudd for femte år på rad, og etter hvert en betydelig akkumulert gjeld å ta med fram mot 25-årsjubileet.
- Artister
- Program/ Bill.
- Nyheter
- Om oss
- Informasjon
- Funksjonær
- Presse
- Bodutleie
- Nyhetsbrev
- Jazzlogen
- Historie
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- FORORD
- Sjefsideologen
- Rekord-bassisten
- Han som sluttet mens leken var god
- Scofields sjuende 1984
- 1980: Kikkans siste
- 1981: Festivalen flyttes til Ålesund?
- 1982: Kjell Bækkelund og Lester Bowie
- 1983: Pastorius´ lydsjokk
- 1984: Miles, Miles!
- 1985: jubileum
- 1986: Avlysninger
- 1987: Naustet Vårt forsvinner
- 1988: Stiftelse og gjeldssanering
- 1989: Friluftskonserter
- 1990: 30-års jubileumsfestival
- Når festen opnar
- Organisasjon og utvikling i 80 åra
- Jazz i Molde I - Festivaler gjennom 20 år
- Jazzarkiv
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- Overnatting
- Reise
- Spillesteder
- Kart over festivalområdet
- Internt 2016
- Lenker
- Storyville
- Funksjonær