NO / ENG
- ALLTID I UKE 29!

1980: Kikkans siste

"Årets festival, den tjuende, er nok den beste Molde har presentert", konkluderte Randi Hultin, da hun oppsummerte jubileumsfestivalen i Dagbladet 11. august 1980. Hun var neppe alene om konklusjonen. Et på papiret fryktinngytende sterkt program materialiserte seg i tilsvarende sterke musikkopplevelser, og særlig er én blitt stående i ettertid som helt spesiell: Konserten med Bill Evans Trio. Foran et stri-lyttende publikum turnerte trioen standard låter i et sjeldent delikat og lydhørt samspill. l tillegg til at klangkunstneren Evans selv innfridde, ble publikum presentert for to unge musikere, bassist Marc Johnson og trommeslager Joe LaBarbera, som passet Evans´ form som hånd i hanske. Nettopp fordi man ante at en ny stor Evans-trio var i ferd med å blomstre, kom budskapet om pianistens død en måned seinere som en desto tristere nyhet.

En smule dramatikk kom til å prege åpningen av festivalen. Jubileet kalte på en statsminister, men regjeringens ferieavvikling gjorde at justisminister Andreas Cappelen fungerte som regjeringssjef i perioden rundt 4. august. Cappelen var på dette tidspunktet mektig upopulær i vide kretser for sin bastante holdning til demonstrantene mot Alta-utbyggingen, og utenfor Molde kino ble han møtt av demonstranter og transparenten "La elva leve, legg Cappelen i rør" da han ankom for å foreta den høytidelige åpningen. Ministeren tok oppstyret med sinnsro og et visst glimt i øyet, og åpnet festivalen som seg hør og bør.

Festivalbudsjettet for 1980 lød på 875.000 kroner. Den gang fikk man faktisk noe for 875.000 kroner, og festivalen brukte noen av kronene på å engasjere byens egen sønn, Erling Aksdal jr. til å skrive et jubileumsverk for stor besetning.

Også Naustet Vårt feiret rundt tall dette året: Ti år som "Villvekst i veikanten" ble behørig feiret, og festivaljubileet ble ytterligere markert ved at boka "Jazz i Molde" forelå til festivalen.

Endelig var 1980-festivalen Kikkans siste som festivalpresident. Han beholdt den usnobbete stilen til siste slutt, og om Kikkans person ikke har svevet gjennom de ni følgende festivaler på samme måte som gjennom de tjue første, har hans uhøytidelige tone og pragmatisme gudskjelov aldri sluttet å prege festivalene. Ny president etter Kikkan ble ikke valgt, i stedet ble det forsøkt en mer kollektiv ledelse, der de ulike lederfunksjonene ble delt mellom flere personer. Modellen viste seg vellykket, og er beholdt med bare små justeringer helt fram til inneværende år.