- Artister
- Program
- Nyheter
- Om oss
- Informasjon
- Spillesteder
- Jazzlogen 20 år i 2015!
- Bodutleie
- Historie
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- FORORD
- Sjefsideologen
- Rekord-bassisten
- Han som sluttet mens leken var god
- Scofields sjuende 1984
- 1980: Kikkans siste
- 1981: Festivalen flyttes til Ålesund?
- 1982: Kjell Bækkelund og Lester Bowie
- 1983: Pastorius´ lydsjokk
- 1984: Miles, Miles!
- 1985: jubileum
- 1986: Avlysninger
- 1987: Naustet Vårt forsvinner
- 1988: Stiftelse og gjeldssanering
- 1989: Friluftskonserter
- 1990: 30-års jubileumsfestival
- Når festen opnar
- Organisasjon og utvikling i 80 åra
- Jazz i Molde I - Festivaler gjennom 20 år
- Jazzarkiv
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- Nyhetsbrev
- Lenker
- Reise
- Overnatting
- Kart over festivalområdet
- Internt 2015
- Storyville
- Presse
- Kontakt
- Miljø
1988: Stiftelse og gjeldssanering
Etter det økonomiske kriseåret 1987, ble det arbeidet for å sikre festivaløkonomien før 1988-festivalen. Den største nyskapningen var omorganiseringen av Molde International Jazz Festival til en stiftelse, med et økonomisk "sikkerhetsnett" på ca. 1 million kroner.
Samtidig ble en omfattende gjeldssanering gjennomført. Et kunstverk signert Frans Widerberg ble gulroten i kapitaljakten. For 300 kroner kunne man tegne seg som personlig medlem i stiftelsen, og motta verket "To mennesker" som plakat/medlemsbrev. Et multimedlemsskap kostet fra 1500 til 5000 kroner, mens 50 nummererte grafiske blader av Widerbergs motiv ble reservert dem som var villige til å betale 18.000 kroner for såkalt megamedlemskap. Alle kunne tegne seg som andelshavere, men arrangørene mente med god grunn at spesielt Moldes forretningsstand burde benytte sjansen til å gi festivalen en hårdt tiltrengt hjelpende hånd. En undersøkelse, i form av en DH-avhandling, viste at jazzfestivalen innebar en verdiskapning på mellom 15 og 20 millioner kroner årlig for Molde.
Det var således med optimisme at arrangørene kunne ønske velkommen til festival, tilegnet et fargerikt og flerkulturelt Norge. Anette Thommesen, leder for Norsk organisasjon for asylsøkere, åpnet festivalen med all den glød og varme som gode tiltak fortjener, og deretter forløp festivaluken på utmerket vis, uten de store stjerner og stjernenykker, men med en rekke musikalske stor-opplevelser som Herbie Hancock Quartet, NHØP/Mikkelborg/Knudsen, Jan Garbarek Group, Terje Rypdal and The Chasers og Marc Johnson´s Bass Desires. Den nye klubben for mer patinertjazz, Perspiration Hall (Gildehallen) på Romsdalsmuseet, ble en suksess for såvel festivalen som for klubbvert Kikkan Sættem jr. og Swedish Jazz Kings, og det storstilte samarbeidsprosjektet "Crossroads" ble en unik "happening" under ledelse av Christian Eggens til tider særdeles uortodokse dirigent-funksjon.
Utstillere ved festivalen var Kåre Groven, Gjertrud Hals og Per Chr. Vatn, og forøvrig vil 1988-festivalen bli husket som det året Clint Eastwood nesten kom til Molde. Arbeidet for å bringe "Dirty Harry" til festivalen i kraft av hans produsentrolle for Charlie Parker- filmen "Bird" var nær ved å lykkes, flybillettene til "Hr. Østskog" var klare, men i siste øyeblikk kom avbudet. Imidlertid holdt evigunge Red Rodney Parker-flammen godt ved like gjennom sine tre kvelder i Alexandrakjelleren.
Knut Borge var som vanlig en utmerket festivalkonferansier, men selv han kunne ikke rekke over alt. Dermed var det klart for et nytt navn som konferansier på Kulturhuset: Viggo "Vazelina" Sandvik - gammel jazzfan, Moldeturist og et råskinn av en fotballspiller. Om det var hans eller Bass Desires skyld vites ikke, men for første gang måtte 150 tilhørere kastes ut av et konsertlokale i Molde på grunn av for stor trengsel. Det, sammen med et økonomisk overskudd nå 23.000 kroner lovet godt for kommende år.
Det var således med optimisme at arrangørene kunne ønske velkommen til festival, tilegnet et fargerikt og flerkulturelt Norge. Anette Thommesen, leder for Norsk organisasjon for asylsøkere, åpnet festivalen med all den glød og varme som gode tiltak fortjener, og deretter forløp festivaluken på utmerket vis, uten de store stjerner og stjernenykker, men med en rekke musikalske stor-opplevelser som Herbie Hancock Quartet, NHØP/Mikkelborg/Knudsen, Jan Garbarek Group, Terje Rypdal and The Chasers og Marc Johnson´s Bass Desires. Den nye klubben for mer patinertjazz, Perspiration Hall (Gildehallen) på Romsdalsmuseet, ble en suksess for såvel festivalen som for klubbvert Kikkan Sættem jr. og Swedish Jazz Kings, og det storstilte samarbeidsprosjektet "Crossroads" ble en unik "happening" under ledelse av Christian Eggens til tider særdeles uortodokse dirigent-funksjon.
Utstillere ved festivalen var Kåre Groven, Gjertrud Hals og Per Chr. Vatn, og forøvrig vil 1988-festivalen bli husket som det året Clint Eastwood nesten kom til Molde. Arbeidet for å bringe "Dirty Harry" til festivalen i kraft av hans produsentrolle for Charlie Parker- filmen "Bird" var nær ved å lykkes, flybillettene til "Hr. Østskog" var klare, men i siste øyeblikk kom avbudet. Imidlertid holdt evigunge Red Rodney Parker-flammen godt ved like gjennom sine tre kvelder i Alexandrakjelleren.
Knut Borge var som vanlig en utmerket festivalkonferansier, men selv han kunne ikke rekke over alt. Dermed var det klart for et nytt navn som konferansier på Kulturhuset: Viggo "Vazelina" Sandvik - gammel jazzfan, Moldeturist og et råskinn av en fotballspiller. Om det var hans eller Bass Desires skyld vites ikke, men for første gang måtte 150 tilhørere kastes ut av et konsertlokale i Molde på grunn av for stor trengsel. Det, sammen med et økonomisk overskudd nå 23.000 kroner lovet godt for kommende år.
Hovedsponsorer
Andre sponsorer
Samarbeidspartnere
