| Ettertanke |
 |
|
|
«Etttertanke fra en anmelder som selv er festivalarrangør.- Det er synd at den intime atmosfæren, som gjør Molde-festivalen så trivelig, er umulig å kopiere ved de større festivalbegivenhetene.»
Joachim E. Behrendt i «down beat».
Den intime atmosfæren, hva er den egentlig? Og hvorfor er den umulig å kopiere?
Jeg opplevde Molde-festivalen for første gang i 1974. Det var året da Molde huset Den Europeiske Kringkastingsunionens arrangement i tillegg til sin egen festival. Veteranene sa det var en stressende og forvokst festival. Jeg kunne ikke forstå hva de mente. Jeg kom som NRK-medarbeider, fikk rom på Alexandra med utsikt mot sjøen og levde utmerket på statens regulativ. Jeg fikk arbeide med noe som interesserte meg, og etter førtiåtte timer var jeg klar til å underskrive hvert eneste vakre ord som er sagt om festivalen gjennom tidene. Etter seks dager overveide jeg å melde flytting til Molde.
De sanne festivalveteranene forteller meg at festivalen var mer intim, avslappet og oversiktlig før i tiden. De påpeker at selve reisen til Molde dengang ikke var en halvtimes flytur fra Fornebu, men en mental forberedelse som strakte seg over et halvt døgn. De forteller om jam´ene på Vardestua og påstår hårdnakket at alle kjente alle. De framholder at arrangørene var mindre drevne og publikum mindre blasert, noe som gav festivalen mer spontanitet og uryddig sjarme. De minnes stjernene som kom i land på Torget eller kom med Hurtigruta, de minnes eksalterte øyeblikk i Alexandrakjelleren eller belivede jam´er på hotellrommene, men mest av alt forteller de at festivalen var et mye mindre maskineri.
l den grad den var et maskineri i det hele tatt.
Jeg skal ikke et øyeblikk trekke festivalveteranenes ord i tvil. Molde-festivalen var utvilsomt noe annet i 1964 enn i 1980. Men jeg føler meg trygg på at noen musikere og journalister vil reise fra Molde også i 1980, overbevist om at de har vært med på en intim festival. For det har musikere og journalister gjort hvert eneste år.
Altså må det finnes noe ved denne jazzfestivalen som har overlevd ekspansjonen, flyplassen på Årø og Hotel Alexandras nybygg. Noe som gjør den ... intim.
På dette stadium i boka, bes leseren merke seg, forsvinner det som måtte ha eksistert av forsøksvis objektiv historieskriving. Fra nå av blir det subjektivt, opplevd fra en priviligert Alexandra-boers posisjon. Kanskje fortoner alt seg annerledes fra jazzcampen, den historien må noen andre skrive.
For meg er Molde-festivalen en intim festival av mange årsaker. Naturen rundt Molde, festivalens kulisser, er en av dem. Du skal ikke ha sett så lenge på havet og fjellene før du begynner å ane din egen litenhet i den store sammenhengen. Du mangler aldri den referansen når du er i Molde, og du vet at den gjelder for de andre også. Det gir en liten fellesskapsfølelse, det.
Mer prosaisk i «intim»-sammenheng er Hotel Alexandras rolle i festivalen. Alexandra er festivalens kraftsenter, iallfall for meg som journalist på jobb. Det trauste rommet i den gamle fløyen, frokostene som aldri blir påbegynt før de skulle ha vært avsluttet, formiddagens nyhetsbørs i Peisestua, den tilfeldige praten med en arrangør, en musiker eller en kollega i heisen eller lobbyen -alt dette er viktige elementer i «atmosfæren». Det er på Alexandra jeg plutselig finner meg selv diskuterende politikk med bassisten X i badstua en tidlig morgenstund, mens usunne safter forlater legemet i lunkne små stryk, og det er på Alexandra jeg endelig får akkurat det intervjuet jeg har siklet etter helt siden jeg så årets festivalprogram for første gang.
Alexandra er da også sentral i festivalveteranenes minnebøker. Det var her musiker X heiste sin splitternye venninne opp i branntau dengang resepsjonister trodde på sølibatets verdi, og det var her «trøndermusikeran» år etter år ble innlosjert på utpakningsrommet, der det oppstod situasjoner som ikke engang Johannes´ Åpenbaringer har forutsett. Det var på Alexandra herr Y sovnet i bøtteskapet, og det var inn på Alexandra jazzlkjendlisene V og W ville, der de ringte på nattportieren helt til en vennlig sjel forklarte dem at nattportieren var gått av vakt og at det nærmet seg formiddag. Det var på Alexandra Don Cherry slo opp telt på rommet, det var over Alexandras høyttaleranlegg swing-entusiasten Omar Heide Midtsæter ble bedt om «å flytte asfaltmaskinen sin fordi den sperret inngangen», og det er på Alexandras værelser det er blitt musisert på spontane nattjam´er festivalnatt etter festivalnatt.
Alexandras ledelse og betjening? Kanskje stusset den litt i begynnelsen av festivalrekka, men den lærte fort. Hva som skal kunne få den ut av balanse i dag er vanskelig å tenke seg, jeg har iallfall bare opplevd Alexandra som smilende innstilt på å swinge med den uka det hele står på.
Så går jeg ut fra Alexandra, ut i Moldes hovedgate. Og merker fra første steg at det er festival i byen. Folkelivet på fortauet forteller at byen er full av gjester, og det skal godt gjøres å spasere fra Alexandra til kinoen og tilbake igjen en formiddagstime uten å møte nok musikere til å fylle ihvertfall ett storband. Og hvilket storband ...
De årvisse Hjertøya-utfluktene for musikere og presse føyer seg naturlig inn i rekken av «intim»-faktorer. Du glemmer ikke så lett Fiskerimuseet, verken for den historien det kan fortelle om gamle dagers strabasiøse hverdagsliv langs en værhard kyst, eller for den nykokte småseien festivalgjestene trakteres med. Jeg skal ta mye feil om ikke turen med «Taxi» til Hjertøya vil være noe av det første en utenlandsk musiker kommer på, hvis han blir bedt om å fortelle om den gang han besøkte jazzfestivalen i Molde.
Bortsett fra under den første festivalen, har Molde kino vært benyttet som konsertlokale ved et overveldende flertall av festivalkonsertene. Denne kinoen er enda en grunn til følelsen av intimitet og nærhet, seks hundre mennesker er ingen stor forsamling på en konsert. Det samme gjelder i enda høyere grad festivalklubbene, som til tider kan bli mer intime enn godt er. Høy stemning, høy temperatur og skodde av sigarettrøyk preger disse arrangementene, som nok ville vinne på å bli flyttet til rommeligere lokaler, eller lokaler med et noe ivrigere friskluftanlegg.
Men rett skal være rett: Lokalenes karakter gjør det som oftest til en sanselig nytelse å komme ut i nattelufta, iallfall når det er oppholdsvær. Og der jeg har gått igjennom byen, i nesten tomme gater, har jeg følt meg rik som har fått oppleve festivalene. Mitt eneste ønske da har bare vært noen flere timer til daggry.
Og daggry har kommet. Johs Bergh har beskrevet det slik, til tonene av Carla Bleys «lda Lupino»:
Break of day in Molde,
everybody´s there.
Sky and sea and mountains
music in the air.
Birds and flutes are singing everybody´s free,
people get together
high above the sea.
There´s no place just like it.
All the world around you
seerns so far away.
You get close to nature
nothing more to say -
Break of day -
break of day in Molde.
Ingen tjener seg rik på jazzfestivalen i Molde. Festivalen er ikke lagt opp slik. Graden av kommersialisering er beskjeden, og festivalen virker «ren» på en måte som spesielt utenlandske musikere har bemerket mer enn en gang.
Inntrykket av at entusiasme, ikke forretningssans, driver festivalen, forsterkes ved at arrangørene er tilsnakkendes mennesker. De er ikke fjerne kontorister som bare kan nåes via forværelsesdamer, men høyst uhøytidelige individer som nesten alltid er til stede for en, rask prat, problemløsning eller en munter replikk.
Slikt gir en viss trygghet, både hos musikere, som kanskje er vant til at deres popularitet utnyttes av «busy businessmen», og hos mediafolk, som har gnagsår i pannen etter mange møter med bastante byråkratier.
Imidlertid har heller ikke Molde-festivalen klart å skjære helt klar av kommersielle interesser. Festivalen har i de siste årene hatt The Coca Cola Company som sponsor, hvilket betyr at Coca Cola-reklame finnes en rekke steder: På scenen i kinoen, på baksiden av billettene, i programmet, etc. For dette skyter så selskapet inn en ikke uviktig sum i festivalkassa.
Det ville være galt å si at jeg har reagert sterkt på denne reklamen. Men det gikk et lite stikk gjennom meg da jeg en gang ringte festivalkontoret og ble møtt av en «elskverdig» automatisk telefonsvarer, som etter å ha gitt meg en del opplysninger fortalte meg at «Coca Cola smaker godt i sommervarmen.»
Om jeg har ett ønske for kommende festivaler, er det at festivalen må få en økonomi som gjør det mulig å si nei takk til sponsortilbud, overhodet.
Konfronterer man festivalledelsen med det idylliske bildet av festivalen, vil en av dens forklaringer være at festivalen har vært usedvanlig heldig med sine musikere. «Nesten bare kjempefolk», er omkvedet, og de få som har skuffet i så måte, har ikke satt varige spor etter seg.
En eneste gang har festivalledelsen spilt med musklene på ramme alvor overfor en musiker. Et år oppstod en viss marijuana-omsetning som lot seg spore tilbake til ett bestemt band, og en kveld slo festivalledelsen til. Tre mann tok med seg en av musikerne ned på havna, klynget ham opp mot en vegg og forlangte en forklaring. Samtidig ble det gjort oppmerksom på at hele bandet ville bli skysset ut av Molde ved daggry dersom ikke alvoret ble forstått.
Alvoret ble forstått. Men saken fikk et lite etterspill, i det politiet i Molde dagen etter fikk en anonym anmeldelse. Den lød på salg av marijuana, og selgeren ble oppgitt som «festivalpresident Otto Chr. Sættem jr.»
Heldigvis for ham, og uheldigvis for anmelderen, hadde politiet hele tiden vært informert om festivalledelsens planer. De kunne senere berette at en amerikaner, ikke-musiker, bosatt i Sverige, var den sannsynlige kilde for stoffet som ble omsatt i Molde, og at Interpol hadde holdt vedkommende under oppsikt lenge.
Men ellers har Molde-festivalen stort sett vært spart for alvorlig trøbbel med sine gjester. Riktig galt, kunne det ha gått i 1970, men det som kunne ha blitt en skandale er i dag bare en pussig historie på festivalmunne, enn si arrangørmunne. Den går ut på at sjåfør Magne Trønningsdal hentet daværende formann i Stortingets Kirke- og Undervisningskomité, Per Karstensen, på Kvernberget flyplass, og måtte ta med musikeren Grachan Moncour III i bilen til Molde. Karstensen skulle åpne festivalen, og ble loset inn i baksetet, mens Trønningsdal og Moncour inntok forsetene.
Ikke før hadde bilen startet, før Moncour begynte å rulle seg en diger marijuanasigarett som han fyrte opp. Trønningsdal ble blek, så for seg overskriftene, og pratet febrilsk i vei om fjell og fjord mens den søtlige lukten bredte seg i bilen.
Tilslutt trakk den arme sjåføren fram sine egne franske sigaretter, og dampet det beste han kunne, mens han muntert bemerket over skulderen til Karstensen:
«Karakteristisk aroma på disse franske sigarettene, gitt».
Om Per Karstensen ante hva Moncour III foretok seg, holdt han iallfall tett med det. Festivalen ble behørig åpnet, og avsluttet uten at noen ble kompromittert.
Om jeg avslutningsvis forsøker å se framover, mot de kommende festivaler, hva da?
Hvem vet hva som vil skje, bortsett fra at Festivalpresident Kikkan gir fra seg roret, og at et mer kollektivt lederskap sannsynligvis overtar det. Hvem vet hvor lang rekken av festivaler skal bli? Hvem vet om interessen for arrangementer som Molde-festivalen, vil holde seg stor nok? Hvem vet hvilke økonomiske utfordringer arrangørene av kommende festivaler vil bli stilt overfor?
Nei, la meg ikke spekulere eller spå. La meg bare håpe at festival fortsatt vil følge festival i Molde, og at alle, enten de nå arrangerer den, er engasjert til å spille ved den, skriver om den eller rett og slett besøker den for sin egen gledes skyld, får ha Molde International Jazz Festival som et stort kryss i kalenderen i mange, mange år ennå.
Terje Mosnes |
|
|
|
|
|
|
