| Damelunsj |
 |
|
|
Mindre dramatisk, men verdt å merke seg fordi det påpekte et i festivalsammenheng vrient forhold, var det smule oppstuss en Dagblad-artikkel etter 1971-festivalen avfødte. Andreas Homplands, «Malurt i alkoholen», med undertittel «Om hvorfor jazzfestivalen i Molde ikke fungerer», grep fatt i et avsnitt i en av Randi Hultins daglige referatartikler i Dagbladet, der følgende hadde stått å lese: «Ærlig talt synes vi det skjer mer enn nok. l dag skal det være damelunsj hjemme hos fru Pettersson, kona til Petter jr. Musikerfruer og andre feminine kjendiser.»
Med dette stykke sosietetsreportasje som utgangspunkt beveget Hompland seg raskt over til sakens kjerne, blant annet formulert slik:
«Jeg tviler heller ikke på at det skjedde nok for de 100-150 utvalgte. De som er «in», bor på Hotel Alexandra, har gratisbilletter til alle konsertene og garantert adgang til de nattlige jammene på Vardestua. Og det er jo der atmosfæren er mest inspirerende og intim, og der den beste jazzen blir prestert, ifølge de innvidde. «Men på Varden selges det da heller ikke billetter» sier Dagbladets utsendte.
Min ubeskjedne påstand er at jazzfestivalen i Molde ikke fungerer som festival. Klasseinndelingen er total. 150 «insiders» betrakter festivalen som en tilstelning for seg sjøl... Fra denne festivalelite er avstanden enorm til det utpregede festivalproletariatet på jazzcampen som kanskje har økonomiske muligheter til å få med seg en konsert eller to. »
Hompland gikk videre hardt ut mot endel andre trekk ved festivalen, men utvilsomt var påpekningen av festivalens «klasseskille» det viktigste i hans småsinte epos.
Det er lett å forstå Homplands kritikk. Som en av «insiderne» har jeg passert køer av drivvåte campboere, samlet utenfor et jamlokale i en sein kveldstime i håp om å få en billett, og jeg har følt meg litt uvel når jeg har trukket fram mitt adgangskort eller min gratisbillett. Jeg har vært sjeleglad over å ha kunnet trekke inn på et koselig hotellrom i høljeregnet, og over å ha kunnet stupe i oppredd seng, vel vitende om at frokosten ville stå klar når jeg våknet. Og jeg har lurt på om jeg egentlig er så entusiastisk som jazzcamperne, folk som trosser vær, vann og vind år etter år for å oppleve noen store øyeblikk i konsertsalene eller på klubbene.
Nå fikk Andreas Hompland svar på sitt utspill. I en redegjørelse fra arrangørene, undertegnet Petter Pettersson jr. og titulert «Sleivspark fra offside-posisjon», ble det forklart at «insiderne» består av presse- og kringkastingsfolk, engasjerte kunstnere samt festivalens funksjonærer, og at disse er på jobb i Molde, med krav på best mulige arbeidsforhold. Pettersson jr. la ikke skjul på at festivalledelsen var klar over det problemet Hompland satte pennen på, men bad om at kritikken måtte bli konstruktiv, og til hjelp for festivalledelsen i bestrebelsene på å gjøre festivalen mer engasjerende og aktiviserende for camperne.
Også Petter Pettersson jr.´s svar er lett å forstå. Som «insider» har jeg også misunt camperne, som vandrer lykkelige til teltene en varm sommernatt, mens journalistene må sitte over skrivemaskinen fordi stoffet må ringes inn før åtte neste morgen. Jeg har misunt dem å kunne bli på en dirrende jamsession når jeg selv har måttet forlate høydepunkter fordi andre avtaler har krevd det. Gratisbillettene har hatt og har sin pris.
Det hører også med til historien at den famøse «damelunsjen» var et velment forsøk fra festivalledelsens side på å ta seg litt av de arrangør- og musikerektefeller som blir temmelig mye overlatt til seg selv under festivalen. Det dreide seg ikke om et sosietetsarrangement, men et fra festivalens side håndslag til endel mennesker som ofte blir overlatt mer til seg selv enn godt er.
Det er nok felt en og annen tåre i Molde av forlatte ektefeller og venninner, som ikke kan regne med å få mye oppmerksomhet i løpet av festivaluka.
Hva Dagbladets utsendte, Randi Hultin, sa i sakens anledning? Hun lot seg inspirere av Harald Sverdrup og Andreas Hompland til et fire vers langt dikt, der første vers så slik ut:
Jævla Molde- arrangører -
jobber hele året for å lage festival
gratis.
En ukes festival for dem
som er «in».
Skuffer inn penger på kon-
sertene
bruker´ern til «in»-folka -
Damelunsj.
Første festival med dame-
lunsj.
Juniorer er´em attpå tel
topparrangøra
Kast dem i jazzcampen -
ta rotta på´rem
Jævla outsidere.
Forøvrig har det, siden et julebord for noen år siden, hersket fred og fordragelighet mellom Andreas Hompland og Randi Hultin. Det har også i løpet av ´70-årene blitt arrangert endel gratiskonserter på campen, så utviklingen har slett ikke vært så ille.
Gjennom årene har det fra tid til annen fortont seg som om pressen har viet Molde-festivalen størst oppmerksomhet når reportasjene har handlet om narkotika eller ny-nazister.
Bruker en overskriftenes størrelser og typenes dimensjoner som mål, er dette en påstand som muligens kan forsvares. Men dersom antall spaltemillimetre skal legges til grunn, er det ingen tvil om at beskrivelser av festivalens musikalske tilbud og generelle stemning langt har dominert i pressen, framfor «sensasjonsstoffet». Dette gjelder storavisene, og i enda høyere grad lokalpressen i Molde.
Men hva med standarden på den journalistikk som presteres i forbindelse med Molde-festivalen? l «Jazznytt» (4/77), skrev musikeren Per Husby i sitt «Innspark» blant annet:
«... og jazzfolk samles i sine festivaler, som av avisene blir sett på som noe større, mer betydelig enn det jevne jazzliv som foregår året rundt.
Sett på denne bakgrunn er det kanskje ikke så rart at det er en noe broket flora av reportere vi møter ved våre jazzfestivaler. Sakkunnskapene er det ofte så som så med, noe mange er hederlige nok til å akseptere, og derfor mest skriver bakgrunnsstoff og miljøbetraktninger.
Jeg ser ikke noe galt i dette så lenge det dreier seg om den lokale presse eller mindre aviser for øvrig. Hva man imidlertid bør kunne forlange, er at de større riksavisene i sin dekning gir et noenlunde hederlig bilde av det som foregår.
Uten å stille alt for høye krav, bør man kunne kreve en viss porsjon interesse for og kunnskap om den musikk det dreier seg om.»
Husby beskriver videre en utsendt medarbeider fra en av landets største aviser som åpent innrømmer i sin reportasje å ikke ha den fjerneste peiling på jazz. Deretter hudfletter han en annen reporter som beskriver konserter vedkommende knapt var til stede ved.
En annen hovedinnvending mot pressens arbeid i Molde har vært at journalistene har neglisjert de norske artistene til fordel for de internasjonale størrelsene. Norske musikere har, etter en kanskje særdeles vellykket klubbjobb, åpnet neste dags avis uten å finne ett eneste ord om sin innsats. Derimot har de kunnet lese lange beskrivelser av en utenlandsk stjerne på fisketur, ledsaget av vakre bilder.
Når det gjelder Per Husbys kritikk av pressekorpsets kvalifikasjoner, er den antakelig uangripelig. Den gjelder selvsagt det man forsøksvis kan kalle «norsk jazzjournalistikk» generelt, men svakhetene kommer ekstra godt til syne under festivalene. Norske «jazzjournalister» er i de aller fleste tilfeller all-round journalister, utenriksjournalister, kulturjournalister eller sommervikarer med personlig interesse for jazz. Anmeldelsene blir deretter. Det er fristende å si at manglende fagkunnskap blir mer eller mindre vellykket kamuflert med skrivekunst, hvori inngår entusiasme og personlig opplevelse av musikken. En høyst personlig bakrus eller tannpine kan i verste fall bli viktig i vurderingen av en konsert.
Kritikken av pressens neglisjering av norske musikeres innsats, kan kynisk besvares med at avisenes lesende publikum antas å være mer interessert i stjerners fiskelykke enn hjemlige musikeres bestrebelser. Så ond er verden, med de følger det får.
Nå ønsker naturligvis ingen ansvarlig redaktør, enn si utsendt medarbeider å uttale at vedkommende er kynisk og ond. Påny søker pressens utsendte medarbeidere å finne balansegangen mellom seriøs katedral og salgbar børs, og det kan gå bra, men går ofte dårlig. I sistnevnte tilfeller får leserne kjedelige kjendisrapporter og latterlige anmeldelser.
Det er ved en anledning fremhevet av en jazzmusiker at utenlandske pressefolk i Molde er flinkere til å dekke norske musikeres innsats enn hva norske pressefolk er.
Dette er antakelig riktig. Men denne kritikken er ofte urettferdig, fordi sammenlikningen gjøres mellom medarbeidere i spesialpublikasjoner og dagsaviser. Dessuten synes det rimelig at en utenlandsk reporter vil vie spesiell oppmerksomhet til vertslandets musikere og deres standard.
At musikerne i Molde har fått seg mer enn en god latter ved gjennomlesning av pressekorpsets anstrengelser, er naturligvis ikke noe forsvar for tingenes tilstand. Men kritikken - som hittil med få unntak har gått nokså mye «rett ut i lufta» og vel tjent mer som enkeltmusikeres mentalhygieniske utlufting enn som konstruktiv nytenking - burde kanaliseres av musikernes egne organisasjoner, og rettes dit den hører hjemme: Mot avisenes ledelse. Det er derfra de nye tonene må komme. |
|
|
|
|
|
|
