| Fra scenen og salen |
 |
|
|
Jan Garbarek var på sin første Moldefestival som femtenåring, i 1962. Han smiler lett når han forteller om opplevelsen.
-Vi tok toget, en gjeng av oss. Det var forresten fast takst i mange år, det, å sitte i en kupé på nattoget, komme hutrende ut på Åndalsnes på morgensida, skrangle videre med buss og ferge ... på mange måter var det en fin opptakt. Vi har snakket om å gjøre det om igjen, bare for å oppleve det én gang til.
l962 var året for den andre festivalen. Hvorfor var du ikke der i 1961 ?
-Jeg fikk saksofon det året. Jeg hadde vel bare hatt den et halvt års tid da den første festivalen gikk av stabelen.
Så du kom som turist i 1962, uten instrument?
-Javisst. Det jeg husker først og fremst fra det året, er Bernt Rosengren. Jeg hadde begynt å spille saksofon fordi jeg hadde hørt Coltrane, og Bernt Rosengren var nesten Coltrane. Enestående saksofonist. Jeg husker konserten, først kom Ole Jacob (Hansen) ut på scenen, satte seg bak trommene og begynte å spille vispekomp. 16 takter eller noe sånt, og så kom Erik Amundsen og begynte å spille walkingbass, de spilte 16 takter til, så kom Kjell Karlsen med et forsiktig pianokomp og SÅ kom Bernt Rosengren. Da ... ooohhh, da revna vi helt. Det swingte av hvert eneste pust, liksom. Jeg husker han kom på scenen, med irret, grønnlig saksofon full av gipsopplegg og strikk. Vi bare gapte. Han hadde på seg en slitt, litt for liten dress, møkkete hvite sokker og sånne briller med tjukke glass. De gled stadig ned på nesa, sånn at han måtte skyve dem opp igjen, sånn. (Jan myser og rynker nesa). Det gjorde inntrykk.
-Vi var jo svamper på den tida, sugde inn inntrykk overalt. Et år bodde vi på et eller annet hotell, jeg husker ikke navnet nå, det lå oppe i bakken ved kinoen. På samme stedet bodde noen svenske musikere. Husker vi så dem i resepsjonen da de leverte nøklene, vi glante ... og merket oss hele stilen. Det var ikke bare musikken, men også musikerne, klærne ... alt sammen. Det var viktig, det hørte med.
Du var bare femten år da du reiste langt hjemmefra til jazzfestival for første gang?
-Ja. Det er litt show at folka mine lot meg dra. Jazzfestival den gangen ... det var jo liksom litt suspekt, også. Men de stilte opp, der og.
Med formaninger i det toget gikk og en ekstra tier for sikkerhets skyld?
-Nei, det var aldri formaninger. Penger hadde jeg så jeg klarte meg.
Jan Garbarek var trofast Moldegjest i flere år etter «debuten» i 1962. I referatene etter 1963-festivalen nevnes «den lovende syttenåringen» (han var seksten) som spilte på jam´ene.
-Jeg husker jeg spilte med folkene i Joseltrioen, forteller Jan.
-Det var aller første gang jeg spilte sammen med utenlandske musikere, og det var litt gøy. Det lå en anerkjennelse i det å bli vinket opp for å spille. De spilte fryktelig fort, og mange syntes det manglet feeling, at det var for lite groovy. Men jeg syntes det var o.k., drive i det de gjorde. Jeg har aldri hørt mer om dem, aner ikke hva de driver på med nå.
1963 var året med Dexter Gordon og Sonny Stitt. Opplevde du duellene?
-Å ja. Kor etter kor. Dexter, med all sin tyngde, hang på beat´et og skapte denne voldsomme spenningen, bygde og bygde og slutta koret sitt helt der oppe ... så kom Sonny Stitt. Han tok det ned ett hundre prosent, på alle måter, spilte rett på beat´et ... for meg swingte dét minst like mye, vil jeg si. Det var jo en enorm utfordring for kompet, jeg tror det var Einar Iversen, Erik Amundsen og Jon Christensen, de fikk virkelig kjørt seg. Og de fiksa det fint. For meg er de duellene der på høyde med en opplevelse i Boston sju år seinere: Da jeg hørte Miles.
-Jeg husker ett år Dexter var i Molde, det kan ha vært samme år, at jeg sto og spilte på en jam i Alexandrakjeller´n. Jeg syntes det var fint trøkk, men alle ventet på at Dexter skulle komme ned og jamme. Så hørte jeg mumling ute i salen og den gangen som fører inn til selve lokalet, de to spot´ene svingte fra scenen og mot døra, og der sto Dexter. En enorm applaus brakte løs. Jeg ble så redd at jeg bare måtte gå ned av scenen, jeg klarte ikke å spille en eneste tone mer. Lange, svære Dexter... etter sånne opplevelser var det ikke fritt for at jeg ble litt Dexter neste gang jeg spilte, svaiet litt i knærne og sånn ...
-En annen sak jeg husker er fra 1964, da Benny Golson var der. Han spilte «l Remember Clifford» blant annet, og vi satt nede i Kjeller´n og hørte på. Fjernsynet drev på og lagde stemningsreportasje, levende lys, jazz og ungdom og sånn, og tok en del bilder ved bordet der Vigdis og jeg satt. Så fikk vi se oss selv på TV etterpå, det var veldig stas.
-Første gang jeg spilte med en amerikansk musiker var også i Molde. Det var i 1965, med Booker Erwin. Han var veldig fin, vi fikk bra kontakt og pratet mye om sånt som er nyttig for musikere. Det kan være om munnstykker, instrumenter eller hva som helst. På den måten har Molde vært viktig for flere enn meg. Festivalen har vært et sted hvor vi har fått kontakt, kunnet utveksle erfaringer og ikke minst fått spille sammen med utenlandske musikere - «Blues in F», sjuogtredve kor hver, og en hard prøve for kompet, som måtte spille det samme i halvannen time.»
I disse årene var du jo veldig ung. Skapte ikke det noen vanskeligheter med adgang til jam´ene og andre arrangementer?
-Vi - den gjengen som dro til Molde hvert år - så vel ikke så unge ut som vi var. Billetter og innkvartering ordnet vi alltid fra Oslo, så alt var klart når vi kom fram. Og så var det dét at vi spilte, var Norgesmestre i amatørjazz i 1962 og kjente noen musikere littegrann - det gjorde at vi fikk med oss det meste. Jeg kan huske Morten Lassem og jeg ble «fiksa inn» på Romsdalsmuseet på en jam på den måten en gang. Da opplevde jeg et vispekomp som var noe av det sterkeste jeg hadde hørt til da. Det må ha vært Kjell Johansen, som har vært med Asmund Bjørken i alle år, som spilte. Det var stort.
l 1965 spilte George Russell i Molde med sin sekstett. Nyskaperen og eksperimentatoren Russell ble viktig for Jan:
-Selve konserten med sekstetten åpnet døra hundre grader til for meg. Inntil da hadde jeg jobba med å stå på når jeg spilte, med å få det til å lukte svidd, med å få det til å swinge. Da jeg hørte Georges musikk var det som å få et helt annet innblikk, som å møte en musikk med helt andre siktepunkter. Da begynte det å fare bilder forbi inne i hodet mitt. Jeg ante at jazz kunne brukes til noe annet enn det jeg hadde vært opptatt av.
-Litt seinere i festivalen spilte jeg på en jam. Jeg sto med øynene igjen og spilte. Terje Bjørklund spilte piano.
-Plutselig skjedde det noe vanvittig i kompet, det eksploderte, liksom. Det var som om jeg fikk en rakett i rompa, jeg tok av som ei kule, det ble helt ekstatisk. Etterhvert som jeg fikk snudd meg, fikk jeg se George bak pianoet. Han hadde hørt på oss, hadde følt den energien som var der da, kutta tvers over og satte igang noe som var den energien.
-Kvelden etter møtte jeg ham. Han bodde i Sverige da, og ville ha meg med over.
-Da åpnet plutselig den døra seg: Musiker, var dét noe man skulle bli? Reiste man til Sverige for å spille, da var man vel profesjonell musiker?
-Men jeg gikk på gymnaset, og det var ikke snakk om å slutte da. George sa han ville ta kontakt med meg senere, men jeg tenkte selvfølgelig at det aldri ville bli noe av. Jeg fikk høre at han hadde skrevet en bok om musikkteori, noe jeg ikke visste noenting om. Jeg fikk tak i boka, «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization.» Jon Christensen reiste over til Sverige for å spille med George.
-Seinere ringte George. Han var i Oslo, bodde på Grand og ville gjerne treffe meg. Jeg trodde ikke det var sant, omtrent, og dro ned så fort jeg kunne. Han gav meg ti kilo noter jeg skulle gå igjennom. Så begynte jeg å jobbe jevnlig sammen med George til han vendte tilbake til Statene i 72/73. For meg kom det mye godt ut av det møtet i Molde.
l 1968 skjedde det et annet møte i Molde, der Jan Garbarek på ny var den ene parten. Den andre var lyrikeren m.m., Jan Erik Vold:
-Jon (Christensen) og jeg var på en lyrikkopplesning under festivalen, og vi sto og kommenterte måten Jan Erik leste på. Det swingte fint, han hadde timinga i orden. Vi visste jo ikke at Jan Erik Vold hadde hørt på jazz lenge før vi ante hva det var for noe.
-Jan Erik kom på jam´ene for å høre på, og vi ble kjent. Vi snakket om å prøve å gjøre noe sammen, og året etter lagde vi «Briskeby Blues», der vi spiller på den ene siden. Siden kom «Hav» og «Ingentings bjeller», hele det samarbeidet startet i Molcle.»
Så Moldefestivalen har betydd endel for deg, på ulike måter?
-Den har det. Det tror jeg den har for mange norske musikere, for selv om vi bodde i Oslo, mange av oss, ble Molde til en viss grad stedet der vi kom sammen, og fikk kontakt. Det ble på mange måter nesten som en klassetur, du får et annet forhold selv til de folkene du ser nesten hver dag. Vi satt på kinoen sammen og hørte, diskuterte detaljer og opplevelser etterpå, spilte sammen på jam´ene ... på mange måter var Moldefestivalen litt av en workshop.
Så kom en del år du ikke var i Molde?
-Ja. Det var endel ugreie med honorarer til norske musikere der noen år, også med hensyn til NRK´s rettigheter overfor oss og den jobben vi gjorde. Vel var vi kanskje ikke så gode som de utenlandske musikerne alltid, men jeg syntes betingelsene var for dårlige noen år. Dessuten ble festivalen veldig stor i en periode, men dette synes jeg arrangørene har tatt veldig fint inn. Jeg var ikke i Molde i ´79, men før det spilte jeg der endel år på rad igjen.
Men de årene deltok du relativt lite på jam´er og mer uoffisielle sammenkomster?
-Det kommer av at jeg alltid har øvd i Molde, før konsertene. Jeg syntes ikke det var vits å dra til Molde hvis jeg ikke hadde noe nytt å fare med, så dagene gikk til øving - jobbene lå nesten alltid mot slutten av festival uka.
-En annen sak er at det ikke har vært så veldig mye jamming de siste årene, fordi mange musikere ikke kjenner standard låtene. De spiller sine egne ting, med sine faste musikere. Da er det vanskelig å bli enig om en låt å spille.
Er en konsert eller en klubbjobb i Molde noe helt spesielt for deg?
-Tja... det er vel noe der. Kanskje fordi jeg har sittet i de samme lokalene selv, lyttet og vet akkurat hvordan det er å være publikum i Molde. Som sagt, det er et sug, litt ekstra skjerping for meg når jeg skal spille på Moldefestivalen. |
|
|
|
|
|
|
