| 1983: Pastorius´ lydsjokk |
 |
|
|
Som den første ikke-sosialdemokratiske statsråd åpnet Kulturminister Lars Roar Langslet 83-festivalen ved bokstavelig talt å slå på stortromma. Sammen med arrangører, lokale prominenser og publikum deltok han i gateparaden fra Hotel Alexandra til Rådhuset, og lovet i sin åpningstale at Kulturdepartementet også i framtida ville se med velvilje på jazzfestivalens søknader om bevilgninger.
Det skulle saktens komme godt med, for også dette året endte festivalen i økonomisk minus, om enn ikke verre enn 6000 kroner. 1.2 millioner inn, men 1.206 millioner ut, dermed nytt underskudd, selv om festivalen som helhet reduserte utgiftene med 120.000 kroner i forhold til året før.
Musikalsk, derimot, ble festivalen på ny et overskuddsforetagende. Allerede åpningsdagen skremte Jaco Pastorius og hans Word of Mouth-band decibelsjokk på noen og hver, men bak lydmuren antes mye fint spill, noe radioopptakene bekreftet. Seinere i uka tok The Art Ensemble of Chicago, Machitos store salsaband og ikke minst frodige Silver King Band publikum med storm, om enn på hver sin måte, og likeledes gjorde Ronald Shannon Jackson, med den seinere gitarhelten Vernon Reid (Living Colors) i bandet, og Vienna Art Orchestra solid inntrykk.
1983 vil også huskes som et år med glimrende norske festivalinnslag. Både Lucullus-programmet og den øvrige norske innsatsen rundt om på scenene holdt høyt nivå, så høyt at det gikk an å leke med tanken om en heilnorsk festival.
På en nattjam dukket en 17 år gammel jente opp, og dristet seg til å synge, akkompagnert av Pastorius-pianisten Delmar Brown. Silje Neergaard ble et «hett navn» i Molde over natta, og de som spådde at hun snart ville vende tilbake til festivalen som engasjert artist, fikk rett.
Frans Widerberg var festivalutstiller under denne festivalen, som på ett punkt skilte seg fra de nærmest foregående: Gratisvisningene av jazzfilmer glimret med sitt fravær, for første gang siden 1974. |
|
|
|
|
|
|
