| Scofields sjuende 1984 |
 |
|
|
Det året da bandet til Miles kom i tide, mens sjefen selv måtte fraktes i charterfly fra Paris til Molde seint på kvelden. Den historien er forlengst offisiell festival-anekdote.
Blant de musikerne som sjekket inn på Alexandra i tide fantes en høy, lett mysende fyr med langt, tynt hår. "Gitaristen til Miles", summet det i hotel vestibylen, for det summer alltid litt i Alexandra-vestibylen når nylandede musikere inntar hotellet under festivalen.
"Gitaristen til Miles" sjekket inn året etter, også, og året etter det .... faktisk har han sjekket inn på Alexandra hvert år siden 1984. Forskjellen er at det ikke lenger summer når John Scofield ankommer. Snarere er det hjertelige velkomstklemmer og varme smil som utveksles. l den grad Molde-publikumet har adoptert en utenlandsk musiker, må det være John Scofield.
Etter de to Miles-årene, spilte Scofield med George Adams, Don Pullen, Cam Brown og Dannie Richmond i 1986. I 1987 kom han med sin egen gruppe (Robert Aries, Gary Grainger, Dennis Chambers); i 1988 gikk han på scenen i Kulturhuset som medlem i Marc Johnson´s Bass Desires (med Bill Frisell og Peter Erskine) og i fjor spilte han trio med Anthony Cox og John Riley. Som regel har han spilt for stappfulle hus, og de par siste årene har kontakten mellom scene og sal vært rørende. Det har nesten virket som om publikum har møtt fram for å hilse på en god venn, som tilfeldigvis er en av verdens fineste gitarister.
- Det blir min sjuende Molde-festival på rad. Folk må være lei av meg - jeg håper ikke de inviterer meg fordi de synes de MÅ, høyttenker John Scofield. Han er i gang med kaffekopp nummer tre, det er hotellfrokost og snart avreise etter at vårturneen i Skandinavia med Knut Riisnæs, Palle Danielsson og Jon Christensen ble lykkelig avsluttet i Sandvika, Bærum, kvelden før.
Neppe. De liker deg, liker musikken din og tjener penger på deg. Bekymre deg ikke, fortell heller hva som er din første reaksjon dersom jeg gir deg stikkordet Molde?
- Å, det er den lille byen som har jazzfestivalen. Jeg var 32 da jeg kom dit første gang, på en måte virker det så lenge siden. Jeg kom med Miles, og hver gang jeg kommer tilbake husker folk det året, fordi konserten begynte midt på natta. Skal jeg fortelle deg hva som egentlig skjedde?
Ja takk. Vi fikk høre at Miles ble matforgiftet i Paris?
- Miles ville ikke reise helt fra San Sebastian i Spania, der vi hadde spilt, og til Molde på en dag. Så han stanset i Paris, og skulle ta første fly til Oslo og videre til Molde dagen etter.
For å få orden på magen, tok han et avføringsmiddel den kvelden i Paris. Men på typisk Miles-vis tok han omtrent sju ganger så mye som han skulle, og den stakkars fyren ble virkelig sjuk, fullstendig dehydrert, uttørket, og klarte ikke morgenflyet. Derfor ble det charterfly på ettermiddagen. Det er altså ikke en av disse Miles- historiene der Miles plutselig ikke vil eller gidder å møte opp. Han ville gjerne til Molde, men var for dårlig på morgenen.
Og på flytrappa i Molde, da han ble klar over blitzene og TV-lyset, forandret han seg plutselig til en "jazzens eldre statsmann"....
- Han har en utrolig karisma, ja.
Har du stadig kontakt med ham?
- Lite. Det hender av og til at jeg treffer ham, men for å være ærlig: Miles er ikke en fyr du går bort til og klasker på skulderen. Jeg kjenner ingen, bortsett fra de som til enhver tid spiller i bandet hans, som har noe særlig omgang med ham.
Du er amerikaner, slår det deg som snodig at det eksisterer en jazzfestival på et sted som Molde?
- Ja! Fordi det nesten er for pent, en for ryddig liten by. Jeg husker det slo meg første gang jeg kom dit: Hvor er alle menneskene som skal komme til denne festivalen? Men etter hvert har jeg skjønt at publikum også kommer fra nabobyene Ålesund og Kristiansund, fra hele landet. Men jeg synes fortsatt det er pussig. Jeg er en av de få amerikanerne som har vært i Molde når det ikke er jazzfestival, og byen er ikke akkurat verdens jazzhovedstad da.
Du har spilt på festivaler over hele verden. Finnes det noen som likner Molde?
- Nei. Det nærmeste jeg kan komme på er en festival i Vest- Colorado, i en liten by oppe i Rocky Mountains. Den har fjell-omgivelser, men ingen fjord, ingen sein sol ... nei, det er ingenting som likner.
-Men vet du hva som gjør Molde-festivalen helt unik for meg? Folkene. Det er den eneste festivalen hvor jeg er blitt kjent med folk, og synes at jeg møter dem år etter år. Jazzfolk fra hele Norge kommer for å ha sin festival, og jeg føler at jeg er blitt involvert i den, at jeg har venner og kjente som jeg treffer igjen. De færreste festivaler er sosiale, de handler om penger og big business, du møter sjelden de samme arrangørene to år på rad. Men i Molde, med Alexandra, night spot´en, folkene jeg treffer på dagen - alt dette gjør Molde-festivalen enestående.
Besøket ditt i år springer egentlig ut av det sosiale livet under festivalen?
- Ja. Da jeg spilte der med George, Don, Cam og Dannie i 1986 dro vi på jam hver kveld. En natt hadde de en B3 stående i lokalet, og i 3-tida på morgenen begynte Don å spille. Jeg lånte en eller annens gitar og Dannie spilte trommer. Saksofonisten til James Brown ble med, også, han hadde jeg aldri møtt før. Det er bare i Molde at sånt skjer. Vi hadde en session, og noen likte det godt nok til å si: "Hvorfor ikke gjenta dette på festivalen?" Dannie er desverre borte, men det blir altså orgeltrio i år, da. Med Don og Lewis Nash på trommer.
Siden sist har du skiftet plateselskap, gitt ut ny LP og vært i studio med Bill Cosby?
- Ja. Avskjeden med Gramavision foregikk i all vennskapelighet. Folkene bak Blue Note, Bruce Lundwall og Michael Cuscuna, hadde latt meg forstå at de var interessert når kontrakten min skulle fornyes. Jeg har skrevet kontrakt om fem plater, noe som er standard. Blue Note har opsjon på flere, og rett til å droppe meg når de måtte ønske. Sånn er det.
Og Cosby?
- Huff, den plata har fått mer PR enn noen annen jeg har vært med på. Misforstå ikke, Bill Cosby er en sann jazzentusiast, men hele innspillingen var litt løs. Han ringte til en masse folk, David Murray, Mark Egan, Harold Mabern, Odean Pope og mange andre, som møtte opp i studio. Der gikk han omkring og sang..."hva med denne, karer, pa-pa- ba-ba-dee-doo..play that!"
Så spilte vi det, og han sa..."ok_fortsett, spill fritt videre .... dette er en milepæl i moderne jazzmusikk!" Jeg har ikke hørt opptakene, men det var snåle greier. Jeg er litt betenkt, men det virket iallfall som om Cosby var fornøyd og likte det vi spilte. Vi får vente til platen kommer.
l Europa er later det til at interessen forjazz er stigende. Merker du samme tendens i USA?
- Ja. Men jeg er ikke sikker på om det resulterer i noen "revival" som gir flere arbeidsplasser for musikerne. At jazzinteressen går i bølger, ja, men den nådde aldri mange nok til å bli virkelig populær i USA. Det ville vært hyggelig om noe sånt skjedde, men jeg tror det ikke. Det er lite jazz på TV, amerikansk radio har sine 4-minutters formater, det skjer ikke så mye der.
Du er jo ingen jazz-purist, i den forstand at du ikke kan spille blues, country, funk og rock når det passer. Får du mange tilbud om å "legge på" gitar for rock-musikere?
- Jeg har aldri fått et sånt tilbud. Det nærmeste var en telefon fra Maurice White i Earth, Wind & Fire, han hadde fått nummeret mitt av Miles. Men jeg var ikke hjemme da han ringte, og det dreide seg om en sånn jobb som måtte gjøres dagen etter.
Du reiser mye. Ville du egentlig ha foretrukket mer studio-jobbing?
- Ikke hvis det besto av reklame- og pop-musikk. Hvis jeg kunne spille jazz, ble det noe annet. De siste 5-6 årene har jeg reist 120 dager i året - det var mer før - og for å si det som det er: Det eneste gode ved det er når jeg spiller. Jeg har kone og to barn, datter på 8, sønn på 2, og jeg skulle gjerne vært mer hjemme hos dem, sier John Scofield.
Forståelig nok. Måtte det bare ikke ramme Molde-festivalen. |
|
|
|
|
|
|
