Sjefsideologen
«Ingen offisiøs frontfigur, selv ikke for en jazzfestival, ville kunne ha gått omkring som en blanding av kunstnermyten, Frelsesarmeens tøyutsalg og Ole Brumm hele tiden.»
På pressekonferansen der årets festivalprogram ble presentert, ble Petter Pettersson jr. introdusert som «Molde- festivalens sjefsideolog».
Det var ikke bare en spøkefull karakterisering. Med sikker og selvregissert varaplass i festivalstyret, med umåtelige kunnskaper om jazz samt arrangørerfaring helt fra den første Moldefestivalen i 1961, veier Petters synspunkter tyngre enn hva vararepresentanter flest kan regne med når beslutninger skal treffes. Med sin brede oversikt over jazzens ulike stilretninger, fra New Orleansmusikk til russisk avantgarde, er han en nøkkelperson i festivalen, og mange hadde ventet at han skulle gli inn i rollen som festivalsjef og frontfigur da Otto Kikkan Sættem jr. trakk seg grasiøst tilbake fra sin lederposisjon etter 20-årsjubileet i 1980.
|
|
 |
|
|
Petter ville det imidlertid annerledes. Han argumenterte varmt for en organisasjonsendring i retning av "flat struktur" i styret, og har i ettertid forfektet den flate strukturens fortreffelighet. l hvor stor grad hans iver for alt dette demokrati bunner i ekte begeistring eller sjarmerende selvforsvar, kan utenforstående bare gjette seg til. Men sant nok: Når man observerer Petter en dag i løpet av festival uka, fra hans ubarberte frokostseanse i Alexandras blåhet, via telefon travle formiddagstimer på festivalkontoret, siden sittende mot en vegg i et konsertlokale, lyttende og leende når musikken "tar av", deretter som heroisk deltaker i de mange Campariers natt og fram til han sniker seg avsted på fisketur i de siste timene før neste frokost - da skjønner man hans entusiasme for" den flate struktur".
For ingen offisiøs frontfigur, selv ikke for en jazzfestival, ville kunne ha gått omkring som en blanding av kunstnermyten, Frelsesarmeens tøyutsalg og Ole Brumm hele tiden. Vi lar oss imidlertid ikke lure så lett. Bak, eller snarere i symbiose med bohemen, eksisterer også Petter Pettersson jr, selvstendig næringsdrivende og engasjert, aktiv debattant og kulturarbeider med en "no nonsens" tilnærming til såvel akutte problemer som mer tidløse, kulturelle spørsmål. Antakelig er det ikke minst disse trekkene som har gjort ham nokså uerstattelig i festivalsammenheng, selv om han sikkert vil blåse av en slik formulering og på ny mumle ett eller annet om "flat struktur".
Det følgende intervjuet ble gjort sist vinter, og det falt naturlig å ta fatt i tidsperspektivet: 30 år med jazzfestival i Molde.
Har for eksempel festivalens eksistens vært alvorlig truet noen gang i løpet av disse årene?
- Egentlig ikke, svarer Petter etter en kort tenkepause.
- Det ville vel i så fall ha vært opp til oss selv. Det er klart at Flem Devoldsaken i 1965, der festivalen i en avisartikkel ble hengt ut som åsted for narkotikaomsetning (En påfølgende rettsak endte med forlik og erstatning til festivalen. Red.anm.), og det enkelte steder ble framstilt som om vi nærmest var pushere, førte til at vi tenkte oss litt om. Vi vurderte om det var verdt å drive videre dersom vi uforskyldt skulle få så mye dritt slengt etter oss.
Men bortsett fra det - selvsagt har det vært økonomiske problemer, men det har mer vært en konstant tilstand. De har aldri vært slik at vi seriøst har vurdert å gi opp.
Hvordan er festivalens økonomi nå?
- I balanse, etter gjeldssanering og noe ekstrafinansiering fra offentlig hold på 80-tallet. Vi har ikke lenger den situasjonen at festivalstyrets medlemmer personlig hefter for festivalens gjeld.
Med andre ord: Økonomisk arbeidsro?
-Jo, men vi har det sverdet som heter "billettsalg" hengende over hodene våre. Vi må selge veldig mange billetter, ellers tar den arbeidsroen brått slutt.
Ser du noen vei bort fra en situasjon der Moldefestivalen må selge omtrent hundre prosent av billettene for overhodet å gå i økonomisk balanse?
-Egentlig ikke. Kanskje gjennom stiftelsen, dersom den kan gi oss et økonomisk fundament. Og vi mener at vi bør ha noe å gå på når det gjelder offentlige tilskudd. Vi har en langt høyere egenandel enn andre festivaler.
Hvordan ville dere ha benyttet en romsligere økonomi?
-Vi skulle gjerne vært i stand til å eksperimentere mer, etablere noen scener der vi kunne engasjere musikere som kostet en del, selv om de ikke trakk mer enn 100 mennesker. Kanskje ville det komme flere, men der er vi nettopp ved den usikkerheten som gjør at vi må «safe» mer enn vi helst vil. Jeg skulle gjerne sett flere kontroversielle band på festivalen.
Hvorfor det, egentlig?
-Fordi det spilles mye interessant musikk innenfor den genren. Av band som er nokså ukjente, og som forblir ukjente fordi ingen arrangører har økonomi til å satse på dem. Mye av dette dreier seg om avantgardemusikk, men det finnes også streitere band som kommer i samme kategori. Selv på Kulturhuset, som liksom skal være vår scene for mer eksperimentelle band, må vi budsjettere med 500 solgte billetter pr. konsert for å få det til å gå i hop. Musikere som årets Alperin/ Shilkloper-duo er på grensa av hva vi kan ta sjansen på. Vi burde hatt en miniscene der billettinntektene bare sørget for 10 prosent av dekningen, da ville vi vært på nivå med endel andre institusjoner.
Hvordan er det å være "sjefsideolog" når det til de grader må balanseres mellom børs og katedral? Blir det mange nesten eksistensielle valg å fatte?
-Hele tiden. Hvis vi utelukkende hadde kunnet ta musikalske og kunstneriske hensyn, ville festivalen ha sett litt annerledes ut. Men her kommer et viktig moment inn: Dette handler ikke bare om økonomi.
Hva annet handler det om?
-At det skal mange tilhørere til for å lage en festival. Hvis jeg laget en festival helt etter min egen musikalske smak, er det ikke sikkert at det ville komme så mange mennesker. Da hadde ikke engang full offentlig dekning hjulpet, vi ville ikke ha fått en fin festival. Det må ligge en slags misjonsvirksomhet også, i det å lage festival. En vilje til å samle masse mennesker for å høre på god musikk. Og hvor lagt skal vi gå der? Det har vært spilt mye musikk som jeg aldri ville ha kjøpt på plate under Moldefestivalene, men mange andre har hatt storglede av akkurat de konsertene.
De siste årene har det vært en merkbarforyngelse av Moldepublikummet. Hvordan ser du på det?
-Hvis det er slik at et ungt publikum nå endelig begynner å finne tilbake til jazzen på jazzens egne premisser, synes jeg selvsagt at det er veldig okay. Det betyr også at vi trekker folk uten å operere med falsk varedeklarasjon.
Dermed slipper dere å hyre megastjerner som Manhattan Transfer, som vel lå noe på siden av festivalprofilen?
-Manhattan Transfer var nok et feilgrep. De trakk mye folk til akkurat sin konsert, men ikke til resten av festivalen. Transfer-pubikumet lå for langt unna festivalpublikummet, konserten ga ingen rekruttering til miljøet.
Hva med rekrutteringen til festivalstyret?
-Elendig! Vi har spurt oss selv om hvorfor.
Er det nåværende styret for mye av en fast gjeng, en klikk som blir utilnærmelig for andre?
-Det kan nok virke sånn for folksom ser oss utenfra, ja. Vi får jo inn nye folk, men det er klart: Sitter du i festivalstyret, sitter du også i programutvalget. Da må du ha en viss peiling på jazz. Det var mye enklere i 60-årene. Da var det musikken fra trad.jazz til Miles, og eide du tjue plater hadde du en slags oversikt. I dag skal du kunne ganske mye mer, og det vrimler ikke av folk med nok kunnskap. Men en del av styret er helt nødt til å kunne mye om jazz for å engasjere de rette musikerne. Det nytter ikke å stole på hva agenter og andre folk sier.
Når dere er ute for å engasjere artister, får dere da inntrykk av at Moldefestivalen regnes med blant agenter og managere?
- Ja, og også fordi vi samarbeider med North Sea-festivalen i Nederland og Pori-festivalen i Finland. Vi forsøker å få til en europeisk festivalunion, blant annet for å kunne stå sterkere i honorarforhandlingene med de amerikanske agentene. Men hittil har ikke det fungert i det hele tatt, fortsatt er det folkene på den andre siden av havet som bestemmer.
Men dere slipper å forklare agenter i New York hva Molde er?
-Tjaa, de vet om oss, men ikke helt hvordan festivalen er. Å forsøke å forklare dem hva et idealistisk utgangspunkt betyr, kan være vanskelig nok. Det er nok litt vår egen skyld, vi har vært forferdelig dårlige til å markedsføre oss i utlandet. Og det til tross for at vi mener vi har et produkt å selge: Jazz, ferie, ren luft, rent vann, flott natur - en slags totalopplevelse til ferierende. Men å komme ut med informasjon om dette, koster mer enn vi kan betale. Vi har forsøkt å få noe hjelp, men Nortra, for eksempel, kan ikke gjøre annet enn å distribuere noen brosjyrer for oss.
Hva med festivalen på hjemmebane? Hvordan har festivalens posisjon blant moldensere flest endret seg fra 1961 og til i dag?
-Som natt og dag. Den utviklingen har vært enorm. l 1961 var jazz generelt ikke særlig vel ansett, og jazzklubben og festivalen var vel betraktet omtrent som Blitz i dag.
Selv om det sto solide, borgerlige Molde navn bak?
-Det hele ble vel betraktet som ungdommelig dårskap. Blant mannen i gata har nok holdningen endret seg mye. Flere og flere har oppdaget at iallfall noe av musikken også er noe for dem, publikum har oppført seg pent og man har etter hvert skjønt hvilken PR-verdi og økonomisk verdi festivalen har for Molde. Det sies gjerne at Molde er roser, jazz og fotball, men internasjonalt er det nok bare jazzen som er kjent.
Likevel knirket det ennå på 80-tallet litt når for eksempel festivalens rett til å selge øl på klubbene skulle debatteres? Dere truet faktisk med å flytte hele festivalen til Ålesund i en kort periode?
-Jo da. Men Molde er en mer åpen og liberal by i dag. Når det gjelder kommunal støtte i form av penger, gir det offentlige fra seg lite i forhold til hva byen får igjen. Rentbedriftsøkonomisk er det ingen grunn til å diskutere den bevilgningen.
l løpet av det siste ti-året har sponsing kommet inn i festivalarbeidet. Hvordan synes du det har tatt i vei?
-For vår del har det gått relativt problemfritt. Vi er jo ikke så svære.
Dere har ikke gjort dere avhengig av sponsorinntektene, som et være eller ikke-være for festivalen?
-Ramlet det ut 600 000, måtte vi helt klart lage en annen festival. Sponsingen er omtrent like stor som det offentlige tilskuddet.
Sponsing og kunstnerisk frihet?
-Stort sett er sponsingen for vårt vedkommende slik at vi tar kontakt med sponsorer og spør: Er dette interessant? Vi har aldri opplevd forsøk på innblanding i det kunstneriske innholdet av festivalen. Faren oppstår i det øyeblikket vi selv begynner å tenke programpolitikk i forbindelse med sponsing: "Hvem av artist A og B vil sponsor X like best ... ?"
Derimot krever Foreningen Norske Jazzmusikere representasjon i festivalens programkomité?
-Vi har invitert til møte. Vi mener jo at vi som sitter med ansvaret for festivalen må få bestemme hvordan festivalen skal være. Men vi mottar gjerne innspill fra FNJ.
Hva så med deg selv? Fatter du egentlig at nesten 30 år med festivaler har passert?
-Ja, jeg skjønner vel egentlig det. Jeg fatter det hver gang vi skal begynne planleggingen av en ny festival, og oppdager at nesten alle artistene har vært her. Veldig mange av de musikerne som har skrevet de siste 30 årenes jazzhistorie har vært innom Molde. Men man skjønner vel kanskje ikke helt at man er blitt 30 år eldre selv, at man har holdt på med dette mer enn halve livet. Det synes jeg er rart å tenke på.
Hvor lenge skal du holde på?
-Som fotballspillerne sier: Så lenge det er moro. Men det kan jo være moro helt til jeg er 80 ... hvis man vil ha meg med som en sjuende far i huset som sitter der i hornet på veggen og kremter: Fy f.... det der går ikke an!"
Et korrektiv?
-Jeg er opptatt av balansen i festivalrepertoaret. Og så lenge jeg ikke føler at min tilstedeværelse i festivalsammenheng er til fortrengsel for noen andre, blir jeg nok med videre. |
|
|
|
|
|
|
