INTERVJU: Bugge Wesseltoft
- Notematerialet er nok relativt beskjedent; det har du rett i. Det fins noen melodilinjer, men hele idéen bak bandet mitt er å utvikle musikken på scenen. I New Conception of Jazz har vi hatt én øvelse – den fant sted i 1997!
Stammedoktoren
ARILD RØNSEN
ANN IREN ØDEBY (foto)
Vi treffer ham utafor Kulturhuset tidlig fredag formiddag. Bugge Wesseltoft skal på lydsjekk med Arild Andersen, Per Oddvar Johansen og Joshua Redman.
Den første som hopper ut av bilen er Andersen, og han ler så han rister:
- Det er godt Johnny Cash har noe å melde til deg, Rønsen! For til meg sier han ingen verdens ting!
Fire Flates anmeldelse av Trio Beyond, som vel ikke kan karakteriseres som udelt positiv, har vakt bestyrtelse i festivalens mer tilårskomne kretser. Det er noen man åpenbart ikke setter spørsmålstegn ved – som for eksempel John Scofield og Jack DeJohnette.
Men nå skal det handle om Bugge Wesseltoft.
BUGGE SOLO
Onsdag kveld holdt han en helt utrolig flott konsert med sitt New Conception of Jazz featuring Joshua Redman. Selv om det ikke begynte så fint – i mine ører, da. Men de er altså noen ganger satt opp for å ta feil.
Poenget at de kom på scenen til tonene av Bugge som satt og klådde med sine elektro-duppeditter. Jeg sto helt først, og så hvordan han skrudde og pirka med pekefingeren på bitte små skjermer. ”Kan ikke mannen stemme hornet sitt før han går på scenen”? Tenkte jeg.
Og tok helt feil. Med fasiten i fanget, viste det seg at den vâre innledninga sto perfekt til eksplosjonen som skulle komme. Selvfølgelig. Bugge foretar seg ikke ting som er helt i tåka. Den halvannen time lange konserten utvikla seg til ett eneste langt kick.
Han spiller to konserter i Molde, og ser deretter fram til å komme hjem.
- Nå blir det ferie fram til skolestart, før det blir én jobb på Oslo Jazzfestival.
- Og så da?
- Jeg jobber med ei soloplate som skal ut til høsten. Piano.
- Helakustisk?
- Njaaa… nei. Men flygelet er basis.
- Har du begynt å skrive låtene?
- Skrive og skrive… det blir vel helst å sette seg ned og spille.
ØYEBLIKKSKUNST
Der har du Bugge, in a nutshell. Det handler ikke om å ta det på hæl’n, og for all del ikke om stille uforberedt.
Poenget er at det skal skje der og da. Improvisert.
- Det er dette som er det unike ved jazzen. Jazz er faktisk den eneste kunstformen som kan utøves på denne måten, som øyeblikkskunst. Skriver du en roman, tar det tid. Det samme er tilfelle om de lager et maleri. Det er bare jazzen som kan skje med en gang, der tanke og idé er ett med utførelsen.
80-TALLETS DANSESCENE
Strengt tatt la han ned New Conception of Jazz i fjor, men bandlederen åpner butikken i spesielle anledninger. Men hva var grunntanken, selve idéen bak konseptet?
- Det var å blande elektronisk musikk med jazz.
- Kan ikke elektronisk musikk også være jazz?
- Etter hvert er det blitt mulig, nå som så mye kan skje i real time. Men historisk sett har elektronisk musikk aldri vært jazz.
- Har elektronisk musikk, slik du bruker den, noe med tradisjonen fra Arne Nordheim å gjøre?
- Ja, på sett og vis har den det. Fundamentet ble lagt med samtidsmusikken på 50- og 60-tallet; Stockhausen og Pierre Henry (grunnleggeren av musique conrète). Men for meg har elektronisk musikk først og fremst dreid seg om dansescenen som utvikla seg på 80-tallet, da DJ’ene ble utøvende artister. I dag smelter disse sjangrene imidlertid mer og mer sammen.
OPPRINNELSEN?
New Conception of Jazz dreier seg svært lite om låter og komposisjoner. Mer er det snakk om groover. Bugge svarer slik på spørsmål om hvor de musikalske røttene ligger.
- Jeg føler det hele tida har vært mitt konsept; på mange måter utvikla fra ingenting til – ja, det vi gjorde på Kulturhuset onsdag kveld. Dette forhindrer selvfølgelig ikke at jeg har hatt inspirasjonskilder. Herbie Hancock tidlig 70-tall er intet dårlig spor.
- Om jeg sier at første gang dette materialiserte seg på plate var ”In A Silent Way” i 1969, hva sier du da?
- Da svarer jeg at det kan du ha helt rett i. ”In A Silent Way” bygger helt opplagt på de samme idéene; ikke låter i tradisjonell forstand – men dynamikk, og groover.
FOR LIKT?
Bugge er den ubestridte sjefen for denne musikkformen i Norge. En periode var Nils Petter Molvær den mest framskutte eksponenten, men etter hvert er det Bugge som har blitt selve senteret.
- Er du aldri redd for at også denne sjangeren skal bli forutsigbar; at alle ”låtene” blir for lik hverandre?
- Du kan nesten ikke snakke om låter. Jeg velger å snakke om moods og rytmer. Det er litt vanskelig å forklare, man må nesten ha opplevd en DJ på klubb som greier å sparke i gang en stemning. Det handler ikke om ”pop” eller ”klassisk”, for den saks skyld heller ikke jazz i klassisk forstand – vi snakker mer om en afrikansk stammefest!
- Hvorfor la du ned bandet i fjor?
- Det var der jeg var, ja: Du spurte om ting ikke kunne bli for likt? Jo, det kan det. Jeg ble rett og slett litt lei av rytmene, og fant ut at det nå var tid for å gjøre noe annerledes.
LITT STOLT…
Resultatet kan du altså hente i platebutikken en gang på høsten. Bugge solo – og det snakkes om én jobb til med Joshua Redman. Om tanken realiseres, har Bugge samla New Conception of Jazz til fire konserter i år. To med John Scofield som gjest, to med Redman.
Imens har han lov til å suge litt på sine meritter.
- Det er jo veldig gøy, da – at Scofield og Redman kommer hit for å spille min musikk. Jeg må si jeg er litt stolt av det.
OK, Bugge. Du har lov til det. CV’en din begynner etter hvert rett og slett å se helt ålreit ut.
|
|
|
|
|
|
 |
|
|
Velkommen tilbake 16.-21. juli 2007! |
|
|
;)
- Særdeles vellykket festival
INTERVJU: Møster her, der og overalt
