Når de avslutter med en ballade som svært gjerne kan loggføres som instrumentalversjonen
av Tom Waits’ ”In The Neigh-bourhood”, setter de samtidig strek for en konsert som for evig og alltid vil betraktes som en av de virkelig store i Moldefestivalens historie.
ARILD RØNSEN
Foto: Fire flate
For nå kom den endelig, Moldes egen Town Hall Concert – udødeliggjort av Charlie Mingus i det herrens år 1962. Moldes Mingus spiller diverse saxofoner, heter Eirik Hegdal, og har enda et stykke igjen til han fyller 30.
For en mann! For en komponist! Med hvilken hatt på hodet! Og hvilken t-trøye stilte han ikke med under vesten! Rosa ermer og verdens grønneste og største og stiveste snipp! For en personlighet!
Han hadde forresten også med seg en bassist jeg mistenker for å ha et par Mingus-skiver i samlinga si. Mats Eilertsen, sier jeg – send ham hvorsomhelst, med hvemsomhelst, foran et hvilketsomhelst publikum!
Ja, send hele dette prosjektet hvorsomhelst! Alt fins jo på noter! Og bør snarest bli obligatorisk pensum på Berkeley School of Music!
Festivaldirektør Otnæs benevnte i sin introduksjon orkesteret som en ”musikerpool”, heller enn et storband. Korrekt observert.
De 13 musikantene, kapellmesteren inkludert, har så avgjort fulgt med i timen på konservatoriet; de spiller sikkert ”av blad” som det heter på musikerspråket, bedre enn de fleste symfonikere. Men likevel spiller de ”jazz”. I hvert fall spiller de jazz når Joshua Redman befinner seg i deres midte.
Men for all del; her fins impro-visatører i fleng. Førstemann ut er Eivind Lønning, på piccolotrompet. En bitteliten trompet, som låter lysere enn den vi er vant til å høre. Ikke Louis Armstrong, men den som tilhører han som spilte i London Symphony Orchestra den gangen The Beatles spilte inn ”Penny Lane”.
Men inkluderer bandet en som spiller ”banjo”? Passer dét inn i en inntellektuelt orientert” musikerpool, liksom? Ja! Nils Olav Johansen, heter han – og legger et tørt ”bluegrass-teppe” under Joshua Redmans første kor (musikerspråk for ”solo”).
Kan du tenke deg?! Antageligvis ikke – men tro meg; dette låter helt fenomenalt flott! Og sånn som Redman innordner seg; vel ferdig med sitt kor, setter han seg ned – som om han var lydig soldat, og generalen hadde kommandert ”på stedet hvil”.
Hegdal forteller at vi vil få høre ”litt av hvert, litt klassisk, litt rock, litt jazz – litt fram og tilbake”. Greit oppsummert.
Andre halvdel av konserten er litt i overkant i retning samtidsmusikk ifølge mine ører. Men nå snakker vi bagateller; reint flisespikkeri. For før vi kommer så langt, har Ola Kvernberg inntatt podiet. Han spiller grensesprengende bra! ”Intet å trekke!”, skriver jeg på blokka – bare dette: Jeg ville hatt det enda høyere!
Og så savner jeg en Ståle Storløkken i kompet; et rufsete el-piano når Redman drar i gang virkelig ”hard” bebop. Men Nils Olav Johansen gjør jobben sin, nå på el-gitar - for ikke å snakke om Tor Haugerud! Hvilken trommeslager! Han gjør alt det trommisen til McCoy Tyner ikke gjorde, for Eric Gravatt spilte høyt og voldsomt hele tida. Haugerud porsjonerer ut, og later til å ha spilt med Joshua Redman en mannsalder.
Bli ikke overraska, om han er å finne i studio neste gang Redman booker seg inn!
Jeg trur rett og slett jeg lar siste ord gå til mora mi. Når hun er vitne til noe hun finner overveldende, i positiv forstand, utbryter hun aller helst:
- Jeg gir meg over, jeg Arild!
Jeg ga meg over, jeg også – sammen med et fullsatt Bjørnsonhus. Publikum ga seg over, og hilste musikerpoolen med stående applaus.
Og den kom ikke på befaling. Den var ikke en gang høflig. Den var helt spontan – og kom rett fra hjertet.