Oh la la la… hvilken happening! Lauryn Hill på Romsdalsmuseet 2005 vil feste seg i bevisstheten som en av de aller største begivenhetene i Moldefestivalens historie. Vi snakker på pop-fronten, selvfølgelig – vi befinner oss ikke på Miles-nivå. Men altså: En eventyrlig aften.
Slik framsto også supportbandet, Ralph Myerz & The Jack Herren Band. Dette var gutter som så ut til å ha bestemt seg etter følgende parole: Uansett hvordan folket der ute møter oss, så skal vi ta rotta på dem! Vær full popstjerne! Og sånn som de lyktes! Ralph Myerz viste seg fram som ultimat oppvarming – det var jo også det de var hyra inn som. Og sånn som de hadde pynta seg! Hvite slips og sløyfer, til enstonige, svarte t-skjorter. Stilig. ”Ja”, sier Ralph og kompani – ”man spiller ikke support for selveste Lauryn Hill uten å pynte seg!” TOGET RULLER I forkant av konserten unnskyldte hun seg for kvaliteten på røsten – ”jeg er på en veldig lang turné” – men det får vi, med resultatet i boks, sette på kontoen for kledelig beskjedenhet. Og kanskje en ikke liten dose ydmykhet. - Am I OK? spør hun – etter å ha henvendt seg til bortimot 9000 med spørsmål om hvordan vi har det der ute i folkehavet. – I’m feeling great! Hun åpner med ”Doo Wop”, før det går slag i slag – nærmest i ett – helt til hun etter fem låter ender opp i ”To Zion”, sangen hun har lagd til sin første sønn. Det er da du stopper opp og lurer på om du ser helt rett. Dama har født fire unger, og ser ut som… Vel – hun må nok legge på seg noen kilo for at pila på badevekta i det hele tatt skal slå ut. Fint da, kanskje, at hun under Norges-oppholdet har fått seg nytt favorittsnop: Freia melkesjokolade. Bandet? Storveis. Fem perkusjonister; det er nesten mystisk at de ikke bare flyr i veien for hverandre. Men det gjør de definitivt ikke. Her går rock- og funktoget i hundre. Rett fram, samma hvem vi støter på. OM Å TA SEG UT I forlengelsen av sangen til sin førstefødte, spiller hun ”Iron Lion Zion”. I mine ører ble denne tolkinga av Bob Marleys smått glemte perle av en sang konsertens høydepunkt. Opphavsmannen har publisert den i to versjoner; en som naken reggae, en i popversjon ikledd blåsere. Hill-versjonen hadde mest til felles med sistnevnte. En innertier. Bare halvveis reggae, mye tyngre enn originalen. Akkurat som det går an å karakterisere hennes musikk i sin helhet. Hun favner hele den afro-amerikanske tradisjonen pluss litt til – samtidig som hun låter genuint som bare seg sjøl. Lauryn Hill er så mye, at hun er aleine om å kunne romme alt i én og samme person. I løpet av festivalen har vi forresten vært innom det faktum at jazzmusikere av så ymse kaliber har lett for å ty til noter på scenen. Ingen i bandet til Lauryn Hill følte noe slikt behov, og dette handler kanskje til sjuende og sist mest om hvor stor vekt som legges på at saker og ting skal se stilig ut på scenen. Dette har popmusikere skjønt, og jazzmusikerne burde ta lærdom. Hvor mange ord hadde Lauryn Hill lært seg utenat, bare i ”War In Mind”? ALT – INTET MINDRE Det var rørende å se hvordan folket koste seg. Lauryn Hill på Romsdalsmuseet var et utmerka eksempel på hva musikk kan gjøre med oss. Snakker du med de gambiske jentene som opptrer med Ola Kvernberg i Bjørnsonhuset fredag kveld, åpner de knapt munnen før de snakker om musikken som redskap i en kulturell dialog over landegrensene. Right they are. Etter ”Killing Me Softly” og ”Ready Or Not”, gikk hun utenom sitt oppsatte program ved å gå løs på en laaaaang versjon av Fugees-låta ”Just Like The Water”. Fruen var i toppslag, rett og slett. Og da er det greit å runde av med ”Everything is Everything”. Det sier liksom det meste. Så får vi heller bære over med NTBs utsendte, som ifølge VG mente at ”superstjernen Lauryn Hill slet veldig under konserten i Molde”. Sannheten er at i kveld var bare dette godt nok: Alt.
NYHETER
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
;)
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
