Tekst: Arild Rønsen
Foto: Vidar Ruud
Vi har akkurat ankommet redaksjonen, klokka nærmer seg midnatt, og hele følget er egentlig helt oppe – der oppe.
- Har vi hørt festivalens konsert?
Sier vi. Sender hverandre billigende blikk. Og nikker.
Redaksjonen har hørt Roy Haynes. Hvilken mann!
Men hva skjer – idet vi finner våre PC’er? Annet enn at vi finner fram ”Mingus Mingus Mingus”… og da er vi solgt. Det kunne faktisk, kanskje, vært enda bedre i Alex-Kjelleren. I en tenkt verden. For Charlie Mingus kommer dessverre ikke tilbake, i hvert fall ikke i det livet vi lever.”I X Love”; Charlie Mariano på altsax og Jaki Byard på piano… Musikk blir ikke bedre.
Men Marcus Strickland minner faktisk ganske mye om Mariano. Og i går kveld spilte han med Roy Haynes. Spesielt suverén var han på sopran.
Men for et band! For en bandleder! For en frontmann!
Oldingen Haynes styrer det hele med hard hånd. Vel; gjerne med visper – og da går det jo ikke akkurat så hardt for seg. Men han styrer. På et vis som gjør at bassist John Sullivan bare kan si ja og amen. Haynes er Fred Astaire, Sullivan er Ginger Rogers. Han för och hon fölger; lett som en vind.
I hva som låter som ytterst moderne bebop.
Mot slutten av første sett spiller de noe som lukter Pat Metheny. I forkant mener redaksjonen det i hvert fall ligner på ”What A Difference A Day Makes”.
Det kan i grunn være det samme – og vi føler oss temmelig overbevist om at jazzpolitiet kommer og tar oss, om vi tar feil.
Det vi vil fram til, okkesom - er at Roy Haynes i kjeller’n var hel ved. Fyren påstår han er 80, og det går liksom ikke an å protestere. Ifølge offisiell musikkhistorie har han jo spilt med både Charlie Parker, Miles Davis, Bud Powell og Ella Fitzgerald!
Her på Fire Flate konkluderer vi sånn: Om noen av oss er i stand til å skrive en anmeldelse når vi er 80 – ja, så skal vi tenke på Molde 05.
Da vi hørte Roy Haynes i en sliten kjeller på det forblåste nordvestland.Her