Veit du hva som er hemmeligheten med vibrafonen, som instrument? Mattias Ståhl gir deg et kurs.
Tekst: Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby Vi drar ham i ermet, midt i en lydsjekk. Herr Ståhl er ikke akkurat på ferie på nordvestlandet. I går spilte ham med Maria Kannegaard Trio og Trondheim Jazzorkester, i kveld spiller han med sitt eget band – Ståhls Blå. BYPERLA MOLDE Han er dessuten ekstra stressa; klubbene til vibrafonen er blitt liggende igjen i Stockholm – og denne typen spesialutstyr er ikke noe du bare går i nærmeste musikkforretning og låner et sett av. -Fantastisk sted, sier han, og ser utover fjorden som ligger bada i sol. – En bitteliten småby, totalpackad med folk… Jeg skjønner nesten ikke at det er mulig. Han har rett. Det er virkelig noe helt spesielt med Molde under festivalen. Når så kritikerne krangler så busta fyker – da er i hvert fall alt på plass. Mens tabloidene kasta fem’ere etter Charlie Haden, mente festivalavisas utsendte at konserten var like interessant som å se maling tørke. Moralen er enkel: Stol aldri på din kritiker. DEN PERFEKTE MIKS Mattias Ståhl er en av broderlandets aller fremste jazzmusikanter. Likevel lever han ikke av musikken aleine. -Det fins jazzmusikere i Stockholm som ikke gjør noe annet enn å spille, men jeg er lærer på halvtid. Underviser i piano og vibrafon. -Hvordan kommer man til å velge seg et så merkelig instrument som vibrafon? -Ja, si det! Han humrer godt, men kommer etter hvert opp med ei naturlig forklaring. -Jeg starta med å slå trommer, før jeg begynte å sysle med piano og gitar. Jeg syns det var så kjedelig å øve på trommene; jeg savna toner. Med vibrafonen fikk jeg det beste fra begge verdener. -Så du oppfatter vibrafonen som en miks av trommer og piano? -Eksakt. Den perfekte miks av perkusjon og tangenter. Det vrimler ikke akkurat av kjente vibrafonister. Om vi velger Milt Jackson og Bobby Hutcherson fra historia, drar med oss Gary Burton på veien, og lander hos Stefon Harris i New York – ja, da er vel vibrafonfamilien bortimot komplett. Pluss Ståhl, da. DET VITALE NORGE Ståhls Blå er en svensk/norsk kvartett, der det norske element utgjøres av trommeslageren Thomas Strønen. Mattias Ståhl bør således være godt utrusta til å mene noe om både det norske og det svenske jazzlivet – og er det noen markante forskjeller? -Vel… ja, egentlig. Jeg oppfatter nok det norske miljøet som mer vitalt. Det spirer og gror i Sverige også, men jazzmiljøet som sådan er nok mer konservativt hjemme hos oss. Jeg veit ikke helt hvorfor, men tror det kan ha sammenheng med forskjellig tradisjon. Mens den moderne jazzen tok skikkelig av i Norge på 60-tallet - jeg har rett, har jeg ikke? Vi nikker, og Ståhl fortsetter: -Jan Garbarek og Terje Rypdal og Jon Christensen og Arild Andersen, ikke sant? Vi nikker enda en gang, og Ståhl går videre. -Mens Oslo altså gikk inn i den nye tid, var Stockholm i lang tid prega av et solid innslag konservative amerikanere. Jeg håper ikke dette høres ut som jeg kjeder meg i Stockholm, for det gjør jeg virkelig ikke! Men, ja – jo mer jeg tenker over det, jo sikrere blir jeg på at det norske jazzlivet er mer vitalt enn det svenske. HEAVY METAL! Mattias Ståhl er ingen namedrop’er. Spør du ham om musikalske inspirasjonskilder, rister han bare på hodet. Med ett unntak. -Ornette Coleman har betydd mye for meg. Dermed plasserer han på sett og vis også seg sjøl. Mattias Ståhl er en gjennomført modernist, stadig på jakt etter det som ligger utafor den brede landevei. -Du har aldri stelt med noe annet enn musikk? -Nei, jeg kan ikke noe annet. -Og alltid jazz? -Nei! I ungdommen slo jeg trommer i et hårdrock-band! -I hvilken tradisjon da?! -Deep Purple, Sabbath… -Klassisk heavy metal?! -Just presis! Klassisk heavy metal!
NYHETER
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
;)
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
