På sitt mest intense låt det som et ekstremt laidback soundtrack til en Sergio Leone-western.
Tekst: Arild Rønsen Foto: Vidar Ruud Publikum klappa pent og pyntelig, og det var egentlig en hyggelig gest. For på sitt beste kan musikken også beskrives slik; 100 og pyntelig. Altsax, tenorsax, trompet, fløyte, bass, piano, trommer. Bak hvert instrument sto kompetente musikere. Men sammen låt de… ingenting - som om de spilte med sordiner som gjorde instrumentene lydløse. Jeg har virkelig ingen verdens ting imot lullabyes, men også godnatta-sanger går det an å synge med sjel, innlevelse og varme. Det er faktisk slike sanger det helst går an å synge med sjel, innlevelse og varme. Men da kan man ikke framføre det som puse-bebop. Grammy for beste latin-innspilling? Dette var svært lite latin, og veldig mye sov-i-ro. Aller mest tragisk var en femten minutters seanse der én låt slutta med en stillestående fløytesolo, mens den neste begynte med en fem minutter lang trommesolo – framført med visper… Nei og nei. Har du noen gang forsøkt å sitte og se maling tørke? Om ikke Gonzalo Rubalcaba, som har stått for arrangementene, er en flink pianist? Selvfølgelig er han det. Men i denne settinga framsto også han som fullstendig temperaturløs. Charlie Haden; legenden – var dette virkelig mannen som sto bak det militante Liberation Music Orchestra? Jeg så det med egne øyne, at vi snakker om samme mannen. Hadde jeg vært blind, ville jeg nok protestert innstendig.
NYHETER
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
;)
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
