- Jeg sammenlikner min musikk med ei bru; vi er på vei fra noe, til noe annet – men jeg veit ikke helt hva. Dette er jeg imidlertid helt sikker på: Det som kommer, er ikke jazz.
Tekst Arild Rønsen Foto: Ann Iren Ødeby
Anthony Braxton ble født i Chicago, i 1942, og er i Molde for annen gang i sitt liv. Likevel er dette første gangen han skal spille her. - Jeg lover å ikke bli sjuk denne gangen! Saken er at han var booka inn på festivalen også i 1971. Da kollapsa halsen, og det endte med at musikerne hans gjorde konserten som trio – mens sjefen måtte overnatte fire dager på hospital. EN KONSERT – EN LÅT Ingen veit veldig mye om Anthony Braxton. Men alle veit at han er en eksentriker. Men hva opplever vi, i møte med den eksentriske? Annet enn en helt bemerkelsesverdig sympatisk kar? Da ett av bandmedlemmene stikker hodet innom, får vi erfare at han ikke gjør seg til for pressen – han er bare rett og slett en mann det er lett å ha med å gjøre. - Når vi skal møtes i ettermiddag? Finn ut hva som passer for resten av bandet, then count me in. Han er her med en splitter ny sekstett, og han svarer slik på spørsmål om hva Molde-publikumet vil få høre i kveld. - Essensen av min musikk. Det handler om én komposisjon, som har fått tittelen ”347”. - En eneste låt…? Braxton smiler. - Én komposisjon, men med mange forskjellige nivåer. You’ll wait and see! MEN ER’E JAZZ? Han har stelt med mange musikkformer - mest av alt kanskje, i et landskap mellom frijazz og kunstmusikk. Amerikansk jazzpoliti, personifisert ved tradisjonalisten Wynton Marsalis, mener at Braxton aldri egentlig har spilt jazz. Og Braxton sjøl er enig. - Punkt 1: Jeg bryr meg ikke om hva Wynton Marsalis måtte mene. Punkt 2: Hva min musikk og ”jazz” angår, har han helt rett. Kanskje har jeg spilt jazz en gang, men jeg spiller definitivt ikke jazz nå. Jazz tilhørte det forrige århundre. Miles sa han spilte social music, jeg kaller min musikk creative music. Du kan finne den definisjonen du vil, men kall det for all del ikke jazz. DEN AMERIKANSKE UNDERGANG? Han har muligens ingen musikalsk karriere å se tilbake på i USA, men det er et faktum at han bor og virker der. Hvordan ser han på det, å være amerikaner ved inngangen til et nytt årtusen? Hva skjer med landet hans? - Jeg er engstelig. La meg begynne med Irak. Hvorfor er vi der? Saddams masseødeleggelsesvåpen er jo avslørt som løgn, og jeg ser mange begynner å sammenlikne Irak med Vietnam. Jeg er redd dette kommer til å ende i en enda større katastrofe for min nasjon. Liksom det romerske og britiske imperium gikk under, kan det hende vi nå ser begynnelsen på slutten for USAs storhetstid. Noen tiår tilbake lå vi i front på så mange vis, ikke minst teknologisk. Nå blir vi overkjørt på alle områder. Jeg vil sette det såpass på spissen: De neste 20 åra vil avgjøre om USA i det hele tatt vil overleve som nasjon. Anthony Braxton reiser seg. - Isolasjonstendensene øker –and that’s not a good sign. Vi lever i en utfordrende epoke av menneskehetens historie, noe også musikerne må akseptere – og virke i forhold til. Musikken er som politikken: Alt er i stadig forandring, hvilket innebærer at vi hele tida får nye muligheter – men også muligheter til å gjøre feil… Personlig vil jeg si det sånn: - I have hope. Resten av intervjuet kan leses i Klassekampen i dag.
NYHETER
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
;)
Kjetil Møster årets unge internasjonale jazztalent.
