Tekst: Arild Rønsen

Foto: Vidar Ruud

Verket er en salig blanding av kunstmusikk og frijazz – og litt rock. I tillegg kommer sakrale element - synliggjort gjennom to yndige, greske vokalister. Elly Casdas og Folini Grammenou synger så vakkert, så vakkert. De skaper bilder. Og siden vi i utgangspunktet befinner oss i Hellas på Sofokles’ tid, ser vi gjerne for oss kvinner på 1.80, kledd i hvite, lange kjoler – som bare er ute for å friste.

INNADVENDT

Det hele åpner med at Patrice Heral trakterer tablas. Etter hvert får han følge av Arve Henriksen, som får sin trompet til å låte som et bukkehorn, før Eivind Aarset faller inn.

Musikken er innadvendt, et inntrykk som forsterkes av at musikerne sitter og leser noter. Det er mulig det handler om at de har hatt liten tid til å øve, men dét endrer ikke inntrykket fra tilskuerplass. Er dette materialet virkelig så komplisert at det ikke er mulig å lære det utenat? Jeg kan ikke skjønne det.

Og når ensemblet etter et kvarters tid går over til å spille ”ordendtlig” jazz – da forsterkes dette inntrykket ytterligere. Det er så deilig å se Arild Andersen vende seg til sin trompeter – og smile bredt! Slikt er jo bokstavelig talt ikke mulig, all den stund du står med nesa nede i et partitur.

De spiller streit 4/4, og kapellmesteren spiller et rock-kor på sin kontrabass som Miroslav Vitous ville misunt ham.

Eivind Aarset gjør også vidunderlige saker med sin gitar. Underveis ryker han riktignok en streng, men taiminga på reparasjonsarbeidet er så presist at det nesten synes planlagt. Men det er ikke poenget. Poenget er at han er en mester i å hente inn tonene og klangene. Mer enn å skape noe, får Aarset det til å høres ut som om han bare bringer videre noe som allerede fins der ute et sted, et eller annet sted der ute i kosmos. Han anskueliggjør hva Rolling Stones-gitaristen Keith Richards sier: - Alle de fine sangene ligger der ute og venter på oss; det gjelder bare å catche dem.

NYDELIG!

”Electra” er delt i tre, og med halve regjeringa i salen skal Andersen ha for sitt lille brekk mellom fase to og tre: - Det er om å gjøre å stemme litt også; det er jo valgår i år…

I andre del av andre del inntreffer det flotteste i hele konserten: En av de greske vokalistene får lov til å synge en hel, ganske så vanlig liten sang. Ikke akkurat tre akkorder a la Willie Nelson, men oooooh – så nydelig!

Dette ville jeg gjerne hatt mer av, til fordel for alt fyllstoffet; det er lenge siden det var interessant å se noen - denne gang Patrice Heral - sample seg sjøl og lage ”morsomme” lyder på et instrument du ikke kjenner, gjerne kopla opp mot egen vokal. Arve Henriksen bedriver også denne øvelsen i tide og utide, mest i utide – spesielt med tanke på at det står to fantastiske vokalister og hviler rett bak sceneteppet.