Molde-festivalen er i 1980 et millionforetagende, og arrangementet må nødvendigvis medføre endel stress og tynnslitte nerver hos nøkkelpersonene i arrangørstaben. Likevel har festivalen ry som en intim, avslappet og elskverdig festival, spesielt blant musikere. Også dette har med festivalens anatomi å gjøre, nærmere bestemt «MR-gruppa» på 10-15 personer.
MR står for «musicians relations». I praksis betyr det at hver artist eller gruppe som engasjeres av festivalen, får sin kontaktperson. Vedkommende møter «sin» artist på flyplassen, og gjør det klart at han eller hun er rette vedkommende å kontakte i alle saker så lenge musikerne er festivalens «ansvar», hvilket betyr inntil de setter seg i flyet på Årø etter endt opphold.
Nå er intet system bedre enn de personer som betjener eller utgjør det. Å være MR-person i Molde betyr at en står til tjeneste så langt rimelighet og praktisk mulighet tilsier, og oppgaven kan være alt fra stressende til fantastisk. Et fellestrekk later til å gå igjen: Musikere kan ankomme Molde, reisetrette og mer eller mindre grinete, dessuten med en grad av uttalt mistenksomhet som dårlig erfaringer med arrangører har gitt dem.
Allerede andre dagen tiner de fleste opp. Den tredje dagen begynner man gjerne å snakke om å forlenge oppholdet. Avreisedagen forteller mange at de ser fram til å komme tilbake neste år. Resten av året mottar MR-personen postkort og brev med takk for vennlighet, fair behandling, den fantastiske fisketuren, besøket på Hjertøya, fjellturen ... alt.
MR-virksomheten har gjennom årene gitt støtet til endel historier som gjerne berettes i lystige lag, og som nok blir mer og mer morsomme for hver gang, slik gode historier gjerne blir.
En «klassiker» er historien om Freddie Hubbard, som ble så begeistret for Molde og festivalen at han absolutt ikke ville tilbake til New York som avtalt. Selvsagt var det koselig å ha Freddie Hubbard i byen. Men arrangørene visste også at trompeteren var engasjert i New York, og at uteblivelse ville kunne føre til et klekkelig erstatningskrav, både mot Hubbard og Molde-festivalen. Men Hubbard gjorde det klart at han aktet å bli i Molde.
Etter at de fleste midler var forsøkt, visste de arme MR-ere ikke annen råd enn å fore stjernen med såpass mye av livets vann at han lot seg frakte til Vigra, som dengang var nærmeste flyplass. Operasjonen var nærmest en omvendt shanghaiing, og arrangørene pustet lettet da flyet tok av med en vinkende Hubbard ombord.
Mange år senere var to av festivalstyrets medlemmer tilstede ved jazzfestivalen i Warszawa. En av stjernene på festivalen var Freddie Hubbard. Hubbard er en ganske selvbevisst stjerne, og omgav seg med livvakter som holdt absolutt alle unna ham. De to Molde-utsendingene begav seg til Hubbards garderobe, og etter masse akkreditering med livvakten gikk han med på å gå inn i garderoben for å nevne for sjefen at det stod to fyrer fra Molde utenfor. Sekunder etter spratt garderobedøra opp, og Freddie Hubbard kom fykende ut og gav hver av de to forfjamsede moldenserne en solid bjørneklem, og pratet i vei om hvor fantastisk Molde-oppholdet hadde vært og var det noen mulighet for å komme tilbake? Akkurat den reaksjonen er ikke uvanlig når Molde-arrangører, som reiser en god del for å studere artister og festivalen, trefer på «gamle kjenninger».
Noe «tyngre» ble oppgaven for den i styret som skulle ta seg av sangerinnen Baby Ma Rainey. Til tross for klengenavnet viste damen seg å være meget, meget omfangsrik, og såvidt svak til bens at hun foretrakk rullestol utenom scenen. Dessuten hadde hun sukkersyke, og var avhengig av insulin.
Til Molde kom hun uten bagasje, takket være et ikke uvanlig flyplass-rot i Europa. MR-kontakten hennes ventet med rullestol. Den viste seg imidlertid å være i minste laget for Ma Rainey, som kun etter lirking og stuing fikk plass. Og da hun først satt i stolen, punkterte et hjul.
Men Baby Ma Rainey ble fraktet til Hotel Alexandra som seg høver en bluesveteran. Festivalpresidentens kone dro på byen for å oppdrive kjole til sangerinnen, noe som medførte endel problemer, dimensjonene tatt i betraktning. Festivalstyret klarte også å skaffe insulin i tide.
Og Baby Ma Rainey reiste fra Molde, mer overbevist enn noen sinne om at hun kunne regnes med som en av bluesens stjerner, hvilket vel ikke helt stemmer.
MR-arbeidet kan kanskje synes unødig servilt, som en tjenestevillig knefall for internasjonal berømmelse. I virkeligheten er det ikke slik. Forbausende mange musikere, også de mest berømte, legger for dagen en overraskende hjelpeløshet når de blir overlatt til seg selv i et fremmed land med et språk de ikke forstår et kvekk av, og fremmede løsninger av daglige problemer. Bare de færreste er så ekstreme som den gamle bluesmusikeren som ble sittende på hotellrommet sitt i nærmere ett døgn, uten vått eller tørt, fordi MR-kontakten for en gang skyld sviktet.
Det er gjerne en fordel med litt assistanse av en som kjenner språket, valutakursen, telefonsystemet, portotakster, sightseeing-muligheter, hva som er gunstig å handle i Norge, avreisetider og annet. Dessuten vil mange musikere gjerne prate, om løst og fast fra politisk system i Norge til verdenssituasjonen generelt. To måneders turnéliv, fra hotell til hotell, har sine dystre sider, og møtet med mennesker «who cares» gjør inntrykk.
Så er da også sitatrekken lang. Her er noen eksempler:
«This town must be next to heaven.» (Art Farmer.)
«Festivals I have done before, and many. But never have l seen a festival as this in Molde. Thank you for your kindness, I love you all.» (Don Byas.)
«Say that all the musicians who over the years have been to Molde refer to the festival with words of praise.,» (Phil Woods.)
«This is the finest jazz festival I have ever experienced, which is no minor statement since I believe I have participated in most of thern over the world. » (Kai Winding.)
«Molde, yeah. That´s a fantastic festival, I´d really love to go back there again.» (Pat Metheny.)
Men kanskje har Dexter Gordon best satt ord på Molde-festivalens særpreg. l 1964 kom Benny Golson til Molde, sur og forbannet etter reisevansker. Johs Bergh, som ved siden av å ha vært festivalens konferansier i en årrekke også har nedlagt et uhyre viktig arbeid som kontaktmann og kunstnerisk rådgiver for festivalen, henvendte seg til Dexter og fortalte at Golson var sur og sint. Han bad Dexter om å snakke med Golson for om mulig å myke ham opp.
Dexter bare smilte, og sa: «Take it easy. The atmosphere will get him.»
Selvsagt fikk han rett.
- Artister
- Nyheter
- Informasjon
- Spillesteder
- Jazzlogen
- Bodutleie
- Historie
- Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990
- Jazz i Molde I - Festivaler gjennom 20 år
- Preludium
- Storyville
- Kikkan
- Sideblikk
- Campen
- Regnfulle dager på Campen
- Fra scenen og salen
- Anatomi
- MR - musicians relations
- Villvekst i veikanten
- Molde og pressen
- Narkotika
- Damelunsj
- Molde og NRK
- Jazzfolkets rus
- 1961 Revehallen
- 1962: TV kommer
- 1963: Tenorduellen
- 1964: Buksepress og skopuss
- 1965: Stoffskyer
- 1966: Anerkjennelsen
- 1967: Pengesorger
- 1968: I en tynn tråd
- 1969: Nok en stor festival
- 1970: Inn på statsbudsjettet
- 1971: Over kneika
- 1972: Flybåren
- 1973: Regn, regn...
- 1974: Til hele Europa...
- 1975: Tvilsomt besøk
- 1976: Munnkurv på campen
- 1977: Roligere tider
- 1978: Stor stemning, dystre tall
- 1979: Inn i Idrettens Hus
- Amerikanske jazzfilmer i Molde
- Ettertanke
- Jazzarkiv
- Nyhetsbrev
- Lenker
- Internt
- Reise
- Overnatting
- Kart over festivalområdet
- Parkering
- Moldejazz - Miljøfyrtårn
- Storyville
- Presse
- Funksjonær
- Kontakt