| 1979: Inn i Idrettens Hus |
 |
|
|
|
Regnskapet for den nittende festivalen ble oppmuntrende: Et overskudd på ca. 25 000 kroner i et regnskap som balanserte på ca. 810 000 kroner.
Men alt har sin pris. For en stor del skyldes overskuddet at to konserter gikk for fullsatte hus i Idrettens Hus. Idrettshallen er sikkert praktfull til å løpe, hoppe og kaste i, men som konsertlokale er den, og blir den, en annenrangs løsning.
Intimitet, akustikk og belysning lider mellom ribbeveggene, og bare tanken på en konsert med eksempelvis en akustisk kvartett for halvfull hall blir marerittliknende.
Det er følgelig grunn til å tro at arrangørene, som gjerne vil få innfridd både økonomiske og kunstneriske krav, har pådratt seg en ny hodepine for framtidige festivaler. Det er fristende å omskrive Kipling: Børs er børs og katedral er katedral, og aldri skal de tvende møtes.
Nok en gang ble selve festivalen rik på musikalske høydepunkter, og nok en gang skjedde det ting rundt den som unektelig satte en viss farge på tilværelsen, For eksempel fjernsynets nærvær, dette året ikke for å dekke festivalen, men for å lage direktesendt lørdagsunderholdning fra byens park. Bare ytterst få av festivalmusikerne ble trukket inn i sendingen, og blant de mange tilstedeværende musikere bredte seg en viss undring over at NRK lot sjansen gå fra seg til å presentere noen av jazzens verdensnavn.
Likeledes ble det spurt om hvorfor NRK kom med egne musikere til en by full av mer enn habile norske utøvere. Skumle planer om sabotasje av NRKs opplegg ble klekket ut på Alexandra-terrassen i solblanke formiddagstimer, men det ble ikke noe av verken nebbtang-aktivitet eller rulling av hele scenen på sjøen.
Radioen dekket imidlertid festivalen på vanlig solid måte, og betalte 55 000 kroner for det.
Sidsel Paaske stilte ut sitt «Blått brev» i Molde Kunstforening, og et saksofonensemble, ledet av Erik Balke, spilte seg bokstavelig talt rundt hele det førti meter lange «brevet», delvis i fri improvisasjon, inspirert av brevets uttrykk.
På rask visitt i Molde var også den amerikanske ambassadør Louis A. Lerner. Med sedvanlig, humørfylt gå-på stil taklet han både presse, myndigheter og nattjam på Lucullus, og overrakte en pen sjekk til festivalledelsen. Ingen som opplevde ambassadørens Molde-visitt, ble særlig glade for nyheten om at han stod ved slutten av sin ambassadør-periode i Norge. Norge er ikke bortskjemt med jazz-interesserte ambassadører, hverken fra USA eller andre land.
Konferansier, ny av året, men med sikker hånd og stø stemme var Knut Borge. Han bar arven etter Johs Bergh godt, noe den samme Bergh kunne konstatere fra sin plass i radioens opptaksbuss.
Som ved de ni foregående år, var det også stor aktivitet i «Naustet Vårt», der en rekke lokale kunstnere stilte ut ulike typer arbeider. Programmene på «Naustet» inkluderte i 1979 opptredener av Ole Paus, Lars Klevstrand/Birgitte Grimstad/ Carl Morten Iversen, Det Norske Kammerkor, Stig Nilsson/Peter Schram, Ingebrigt Davik, Arthur Bleiken og Hans Jassbeskjed, Stiftelsen (i samarbeid med Den Norske Bokklubben), Vårsøg m/Terje Hartviksen, Visegruppa ved Buskerud Folkehøgskole, Jazzsambandet, Princess Garden Jazz Band, Elisabeth Jenset Kleveland.
Og «Teatret Vårt» spilte «Gjett hvem som kommer til middag!» |
|
|
|
|
|
|
|
|
