| 1974: Til hele Europa... |
 |
|
|
|
0 mylder!
Den fjortende Molde-festivalen ble preget av «begynnende elefantsyke». Infeksjonskilde var Den Europeiske Kringkastingsunionen, EBU, som la sin årlige «radiojazz-festival» til Molde og gikk inn som medarrangør sammen med de glade Molde-arrangører. De så til å begynne med på samarbeidet som et lite gullegg. EBU teller ca. 40 land, og 12 av disse skulle sende kvalitativt fremtredende representanter til Molde, og dekke en del av kostnadene, het det. Molde skulle bare betale seng, frokost og 10 S.fr. i dagpenger pr. hode. Nå ble det bare ti land som til syvende og sist deltok, og om det ble noen økonomisk gevinst for arrangørene er heller tvilsomt.
Men helt utvilsomt er det at festivalen ble veldig travel. Mellom 250 og 300 musikere, alle med noe på hjertet, blir mye musikk. Men det ble mange radioprogrammer av det, også. Det tjente imidlertid ikke arrangørene i Molde penger på, bare fjernsynet betalte for opptaksrettigheter i 1974, og 25 000 kroner var mindre enn NRK hadde betalt de foregående årene. TV konsentrerte seg om de «utenforstående» artistene, de som ikke var der som EBU-artister, eksempelvis lan Carr´s Nucleus, Gary Burton Quintet og blues veteranene Hammie Nixon og Sleepy John Estes.
l dette myldret av musikalske inntrykk festet noen seg sterkere enn andre: Burton-bandet, med den 18 år gamle gitaristen Pat Metheny, kledelig nervøs over å spille med garvede rever som Burton og Steve Swallow; Memphisveteranene Sleepy John Estes, som ifølge leksika hadde vært død i tjue år, og Hammie Nixon, en duo som forlangte en tallerken varm suppe så fort de kom i ly for regnet ved ankomsten; danske Ole Koch Hansen med en utmerket kvartett; Ove Linds band som nesten fikk publikum til å rive ned Alexandrakjeller´n med sin glade swingjazz, og George Gruntz, sjef for Berlin-festivalen. Han overrasket med en heidundrende fin konsert på Hotel Nobel, sammen med bassisten Ron Matthewson.
Jazzcampen har i årevis vært festivalarrangørenes hodepine. Den er og blir et provisorium, også etter at arrangørene kostet på den foran 74-festivalen. Den hadde stadig vanskeligheter med å bli kvitt stempelet som narkotika-senter, til tross for at bevisene for dette stort sett utmerket seg ved ikke å eksistere.
Politiet i Molde gjorde ikke situasjonen lettere foran 74-festivalen, ved å kreve personlige garantier fra medlemmene i festivalstyret for ekstravaktbetaling på 30 000 kroner - dét kravet førte til at en planlagt gospelkonsert i Molde kirke ble strøket av programmet av økonomiske grunner.
Nå skulle det vise seg at det største problemet på campen ble regnværet. I lokalpressen kunne man lese at festivalpresidenten var redd for at hele festivalen skulle regne vekk. Etter tre våte festivaler på rad kunne man knapt regne med at folk ville komme tilbake fjerde gang. Men ettertiden - og litt sol under siste del av festivalen - har gjort frykten til skamme.
Et nytt innslag i festivalbildet i 1974 var Lucullus, et Mat & Vinhus i Molde sentrum som på kveldstid bl.a. huset Storyville Jazzklubb. Her ble det under festivalen arrangert formiddagsspillinger for norske orkestre, et tiltak som fort fant sin plass på festivalprogrammet i litt endret form.
Tilskuddene til 1974-festivalen kom fra mange hold. Totalt beløp de seg til 128 457 kroner hvorav 65 000 kroner kom over statsbudsjettet. Nevnes skal at Norsk Kulturfond spyttet i 20 000 kroner til en konsert der Nordnorsk Jazzforum sørget for å sende artister. Goethe-Institut i München sendte byens Allotria Jazz Band til Molde med 10 000 DM som et håndslag til festivalen, og Nordisk Kulturfond betalte gladelig, får vi tro, for en nordisk konsert under festivalen. Meningen var at én musiker fra hvert av de fem landene skulle spille med egen gruppe, og at de fem også skulle utgjøre en gruppe som skulle arbeide fram mot seinere mål.
Og som ved de siste festivalene, bidro Rikskonsertene med kroner i kassa, som til slutt viste et overskudd på ca. 12 000 kroner dette året.
Konferansier: Johs Berg.
Verdt å merke seg: I lokalpressen kunne man lese om en fjortenåring som hadde utmerket seg under en jam på Varden: Sigurd Køhn.
«Naustet Vårt» fikk sitt virkelige gjennombrudd i 1974. Programmet var en høyst gangbar blanding av amatørvirksomhet og profesjonell framferd, det sistnevnte ivaretatt av bl.a. den sovjetiske lyrikeren/ visesangeren Alexander Galitsj (samarbeid med Bokklubben); lyrikerne Knut Ødegaard, Einar Bragi (Island) og Karsten Hoydal (Færøyene) og Knutsen & Ludvigsen. Blant amatørene var grupper fra Romerike Folkehøyskole og Vikebukt Amatørteaterlag, som viste «John Gabriel Borkman» foran publikum på tønner og sildekasser. Ca. 2000 besøkende fant veien til «Naustet Vårt» dette året.
Og da siste tone i 74-festivalen var borte, begynte forberedelsene til 1975. «Nedtrapping» var stikkordet. |
|
|
|
|
|
|
|
|
