1973: Regn, regn...
«La oss heller ikke glemme de organisasjoner og institusjoner som har bidradd til å gjøre det mulig å arrangere denne festivalen. Vi retter takken til Kirke- og Undervisningsdepartementet, Rikskonsertene, Molde kommune, Norsk Rikskringkasting, Norsk Forfattersentrum, Norske Filmklubbers Forbund, Norsk Jazzforbund, USAs ambassade, Reiselivsforeningen i Molde, og ikke minst våre mange gode medarbeidere i festivalens komitéer.»
Slik stod det å lese i programmet for den trettende Molde-festivalen. Det viser hvordan arrangementet etterhvert hadde fått fotfeste i norsk kulturliv. Også på den kulturelle «hjemmebanen» stod festivalen stadig sterkere, i 1973 markert gjennom samarbeid med Regionteatret for Møre og Romsdal, «Teatret Vårt», og Molde Malerklubb/Molde kameraklubb.
|
|
|
|
 |
«Teatret Vårt» spilte «Show-Show», en omarbeidelse av James Saunders «Garnes», på Hotel Nobel, umiddelbart etter en jazzlkonsert samme sted, og høstet stor anerkjennelse. Ketil Bang-Hansen var instruktør, og blant skuespillerne var Ola B. Johannessen og Marit Grønhaug.
Malerklubben og Fotoklubben sto sammen med «vise- og lyrikkinteresserte» for driften av «Naustet Vårt», som foruten de «faste innslagene» - utstilling av arbeider fra lokale kunstnere - bød på barnetime, smalfilm/lysbildeprogram, vise- og lyrikkveid og spontantaktiviteter slik det måtte falle seg. Byens viseklubb, «Lurvin Prøys», og «allsangfantomet» Per Oddvar Hildre (Prots) deltok sterkt på Naustkveldene.
Heller ikke i 1973 unngikk festivalen å få et narkotika-stempel, til tross for at politiet ved festivalens slutt uttalte at det hadde vært en fredelig og temmelig problemfri festival. Om det skyldes omfattende innsats av politiet, eller om stoffbruket på jazzcampen var adskillig mindre enn pressedekningen kunne tyde på, skal være usagt. Politiet framla nok engang en sjokkregning på 25 000 kroner for vakthold under festivalen, forøvrig et beløp temmelig likt underskuddet for festivalen. Regningen ble anket til Justisdepartementet.
1973-festivalen vil også huskes som en våt festival. Men bekkene som etterhvert rant over campen, med suveren forakt for telt og innbyggere, klarte bare i liten grad å skremme vekk gjestene, som sørget for kjempestemning på de fleste konsertene og jamene. Med musikalske krefter som Clark Terry Big Band, Keith Jarrett og ikke minst fenomenet Eubie Blake i byen, skulle det da også godt gjøres å unngå stemning. For å komme til Molde hadde 90 år gamle Eubie Blake tatt fly for første gang i sitt liv, ble det hevdet. Men alvoret tynget ham såvisst ikke, jam-opplagt og sprudlende som han framstod. Den aldrende herren ble nokså strengt voktet av sin kone og husholderske, men en tidlig morgenstund ble han påtruffet i Hotel Alexandras resepsjon av Kikkan Sættem jr. og radioens Johs Bergh, som dette året hadde overlatt konferansierjobben til svenske Lars Lystedt.
«Eubie så så lur ut, omtrent som en guttunge som har stukket av», fortalte Bergh etterpå, «og jeg spurte ham hva han holdt på med så tidlig på morgenen».
«Ute og kikker på jentene», smilte Eubie og blunket megetsigende.
Også dette året var Norske Filmklubbers Forbund på plass i Molde med et interessant program av utenlandsk og norsk kortfilm. Daglige visninger på Distriktshøyskolen ble arrangert.
Og som vanlig var radio og TV til stede, og sørget for «Molde-jazz» utover den påfølgende høst og vinter. |
|
|
|
|
|
|
|
|
