Søk:
1963: Tenorduellen
Hvem vant, Dexter Gordon eller SOnny Stitt?

Brennbart dette, etter den tredje festivalen, der de to musikerne ikke lot mange sjanser til å sette hverandre stevne gå fra seg. Oppfatningene, iallfall slik de kom til uttrykk i pressen, var svært delte, men etterhvert fikk Dexter-fløyen et visst overtak. Lars Werner, selv omdiskutert musiker, summerte det slik i «Orkesterjournalen», sep. ´63:

« ... och spesielt i några blueser kommer jag ihåg underbart tenorspel från Stitt, men åndå var det som om han blåstes bort från estraden når Gordon satte igång. Gordons ton fylde, utan hjålp av mick, en hel lokal med stöjande människor medan Stitt, fast han blåste i micken allt vad han orkade, knappast kunde göra sig hörd. Samma skilnad i auktoritet gällde också det konstnärliga resultatet.»

Uansett hvem som vant, tyder de halvekstatiske avisreferatene på at ´63-festivalen ble full av høydepunkter, særlig sett med modernistenes øyne. Pianisten Lars Werner utnyttet klaverets klangmuligheter såvidt uortodokst at enkelte lurte på om en slags «opphogging» av instrumentet var forestående, og diskusjonen om den musikalske verdien av svenskens anstrengelser gikk høyt.

Særlig diskusjon var det derimot ikke om at Steinkjærsannan Musikkorps med maskotten Blåmann, en geitebukk, var et trivelig innslag i gatene. Musikkfenrik Stokkes spesialkomponerte festivalfanfare ble framført av fire trompetister under åpningshøytideligheten, og Blåmann, den fødte anmelder, skulle det vise seg, gjorde det straks klart hva den mente om komposisjonen, foran øynene på 600 frammøtte.

Molde hadde i 1963 stadig ingen flyplass. Det hadde derimot Ålesund, og fra Vigra kom Dexter Gordon og Shake Keane med sjøfly så å si til Moldes torg. Ilandstigningen skjedde under blomstrende festivitas, med kvartetten Egil Venaas (ts), Jan Inge Melsæter (trb), Nils Bjørklo (b) og Tor Holm (tr); som musikalsk velkomstkomité.

Påny var NRK/radio på plass i Molde, og festivalen ble presentert både i egne programmer og gjennom innslag i underholdningsprogrammer. På ny var Johs Bergh konferansier, og på ny nevnes i pressen en Jan Garbarek på sytten år, som gjorde seg bemerket under en jam.

Økonomien? Ikke verre enn at forsikringene om ny festival i 1964 ble gitt før siste ´63-tone hadde dødd ut.

Utskriftvennlig versjon Del denne side