Søk:
Villvekst i veikanten
Et viktig innslag i festivalen, et pustehull, stedet der den gamle festivalstemningen er best bevart... Beskrivelsene av «Naustet Vårt» er mange og varme. Det er fristende å si at alle stemmer like bra.

For denne «villveksten», som sover tornerosesøvn i femtién av årets uker, blomstrer med intens, fargerik prakt under festivaluka, og er blitt et kjært begrep i de fleste Molde-gjesters bevissthet. Med sine billettpriser «fra femtiårene», sine sildetønner og sildekasser for kroppens hvile, med sitt mangfold av utstilte arbeider, med sin lune oppfordring til egenaktivitet og sitt elskverdige tilbud om underholdning av høy klasse, er «Naustet Vårt» blitt et sted der folk føler at de har noe å hente, og kanskje litt å gi selv, også.

De kommer tilbake til «Naustet Vårt» år etter år.

Og når fjorden ligger blank foran det unnselige naustet ved Reknesmoloen, når lufta er blå og sommersval og stemningen mellom plankeveggene stiger til Romsdalstindenes høyder, da hjelper det lite om det spilles verdensjazz oppe i byen. Ingen på Naustet ville ha byttet, akkurat der og da.

Om hvordan «Naustet Vårt» ble til har Martha Schumann, en av opphavskvinnene og i flere år den drivende kraft bak Naust-arbeidet, skrevet i programmet fra 1974. Nærmere ur-kilden kommer man ikke, så her er hennes beretning:

«Den første håpefulle opptakten i 1971 het «Kunst på kaia» - altfor pretensiøst, naturligvis. Vi hadde bare ikke tid til å finne på noe bedre. Og vi holdt faktisk til på snaue kaia, under halvtaket utenfor 0. Øverlands forretning, som velvillig flyttet sin parkering og gjorde plass. Dit kom «Kulturbåten». Om denne opprinnelig hadde planer om et opplegg på kaia, er litt uklart. Ihvertfall hadde vi som var Molde-kontakter, oppfattet det slik, og potensielle utstillere var aktivisert.

Da det ble klart at båten ikke hadde kapasitet til å klare mer enn det som var ombord, (det var ikke lite) - hoppet vi uti med begge bena og hjertet i halsen, fire-fem sjeler fra Molde maleklubb og Molde kameraklubb, og stampet en liten utstilling opp av jorda på en uke.

Vi fikk låne Kunstforeningens spanske vegger og nærmest røvet diverse andre effekter - tigget og lånte oss fram, og løp fram og tilbake på kaia og forsøkte å få hengt opp det meste mens «Kulturbåten» kom seilende for fullt skramleorkester. Utstillingen ble en suksess, men så absolutt med hjertet i halsen for arrangørene.

1 1972 fikk vi komme under tak ved Reknesmoloen. En noe større og meget entusiastisk gjeng var vi nå blitt, og vi skurte og spylte med liv og lyst.

Først hadde vi «Naust-treff» i tre glade dager, med utstilling av bilder, brukskunst og foto som hadde den brede, livlige variasjon som vi ønsket og ønsker. Den som kommer inn til oss skal ikke slåes i hodet med lutter ekspertise, men helst bli litt modig og tenke at dette skal jeg også kunne gjøre. Dette siktepunktet krever sporty innstilling og indre frihet hos våre amatørutstillere: Dette har jeg glede av å gjøre. Samtidig er vi på «Naustet» takknemlige for også å kunne vise noe som gir inspirasjon til å gå videre.

Allerede det første året i hus på «Naustet» hadde vi spontane publikumsinnslag av viser, lyrikk og musikk. Vi hadde også innslag med kåseri og lysbilder, smalfilm, og forsøk med dias og lyrikk.

1 1973 ble vi så innlemmet i Jazzfestivalen og fikk støtte fra Kirke- og Undervisningsdepartementet. Med den smule erfaring vi nå hadde, kunne vi satse ikke bare på collage- og maleaktivitet for publikum, men også på demonstrasjon av vev, teppeapplikasjon, patchwork og keramikk», skriver Martha Schumann.

l de senere årene har Karl Torbjørn Kleveland vært «naust-bas». Mens tradisjonene er forsøkt opprettholdt, har kveidsarrangementene på «Naustet vårt» fått noe mer preg av arrangerte underholdningskveider med engasjerte artister som hovedaktører. Samarbeidet med Den Norske Bokklubben har gitt Naust-folket mange fine opplevelser, likeledes har de mange lokale kunstnere gitt publikum litt å bite i gjennom årene.

Som festivalen forøvrig, var også «Naustet vårt» på et tidspunkt midt på syttitallet i ferd med å vokse seg i største laget. Også for «Naustet» ble nedtrapping et stikkord.

Skarpe blikk fulgte også «Naustet»s program fra år til år, de profesjonelle kreftene skulle aldri få lov til å skyve amatørene og deres virksomhet ut av bildet.

Det later til at naust-gjengen har funnet balansepunktet. Publikumsoppslutningen har bare økt, og stemningen fram mot 80-tallet er ikke blitt dårligere, der nede i sjøkanten. Litt mindre vill er kanskje veksten blitt, men ikke mer enn at Martha Schumanns «Naustvisa» stadig fanger intensjonene på sine lette verseføtter:

En villvekst i veikanten, det vil vi være
og bærer vi blomst, er det vandrernes ære.
Vi gror her av skapende vilje og glede,
og vet at de første små spirer er spede.

Vi byr inn til farge og form og motiver,
og håper du synger og spiller og skriver,
så vi kan ro utpå i vuggende båter
av viser og dikt eller rytmegla låter.

Din ensomhet kunne vel vente på trammen,
men blir den med inn, kan vi takle den sammen.
Et dikt og et smil skulle «Naustet Vårt» gi oss,
-det skjer når vi møtes ved veikanten i oss.

«Naustet Vårt» må ingen ta fra Molde-festivalen.

Utskriftvennlig versjon Del denne side