| Kikkan |
 |
|
|
|
Otto Chr. Sættem jr. - hyppigst kalt Kikkan - ledet Molde International Jazz Festival gjennom de tjue første årene. l 1980, i sitt femtiende og festivalens tjuende år, trakk han seg fra presidentvervet. Ingen som kjenner Moldefestivalen tviler på at en epoke i dens historie dermed er over.
Det samme gjelder nok for Kikkan, som gjennom festivalarbeidet har fått mye av sin livsfilosofi og mange av sine holdninger. Bokhandlersønnen fra Moldes sosiale solside, et sant organisasjonsmenneske om noe slikt finnes, har lært mye om solidaritet, menneskeverd, toleranse og handlekraft gjennom arbeidet med jazzfestivalen. Først og fremst har kontakten med musikere og fremmede miljøer gitt ham en ydmykhet og et vidsyn som ikke vederfares mennesker som velger å definere verden fra en trygg plass i stuevinduet.
Så har han for mange kommet til å prege Moldefestivalen. Med sin umiddelbare utstråling og varme er han en leder folk flest fort føler seg trygg på og fortrolig med, og hans uformelle stil er blitt hele festivalstabens. Ikke minst derfor blir Moldefestivalen stadig beskrevet som «avslappet og intim» av gjester som sammenlikner den med en del utenlandske jazzfestivaler: Musikalske supermarkeder med galakser av verdensstjerner i sving samtidig.
Noen har latt seg forlede av Kikkans stil, og sporet manglende styrke i den ranke skikkelsen som sykler gjennom Moldes gater før fanden og festivalgjester overhodet har overveid muligheten av å få sko på beina.
De har tatt stygt feil.
Utad, mot hva han har oppfattet som urimelig kritikk av festivalen, og innad, for sine musikalske hjertebarn, blues og gammeljazz, har Kikkan kjempet med velformulert kraft. Dessuten har han kjempet for festivalens eksistens - økonomien og ordensmakten har mer enn én gang truet med å sette sluttstrek for arrangementet.
Styringen av Moldefestivalen hadde i mange år mye til felles med et opplyst enevelde, der avgjørelsene i praksis ble tatt av Kikkan og hans nærmeste medarbeider i de fleste av årene, Petter Pettersson jr. Med styringen fulgte også ansvaret, og tospannet bar det godt.
Med den demokratiseringen som tvang seg fram på flere felter i slutten av sekstiårene og begynnelsen av syttiårene, kom også nye toner inn i arbeidet med jazzfestivalen. Det var ikke lenger automatikk i at et forslag fra presidenten ble godtatt av styret. Kikkan måtte tåle nederlag, han som de andre.
Jeg tror han setter pris på denne utviklingen. Dessuten har han selv vært med på å få nye koster inn i festivalstyret, og han har lært dem å feie med fast hånd: Ikke sitte umælende på styremøtene av frykt for å si noe dumt, men synge ut, ta ansvar, ta avgjørelser og stå og falle med det.
Så har altså president Kikkans makt avtatt utover i syttiårene. Til gjengjeld ledes festivalen av et styre som har tyngde og sakkunnskap nok til å styre det millionmaskineriet Moldefestivalen i dag er.
V snakket sammen en februarkveld 1980 om jazzfestivalen:
«Tenk deg Molde før krigen,» begynte Kikkan, «en avsides småby tolv timers reise fra Oslo, med hovedstadsaviser ett døgn forsinket. Bare i sommermånedene skjedde det noe: turistene. Turistskipene ankret opp på havna, folk fra de fjerneste steder gikk i land. Vi som var unge i Molde, fikk et gløtt av en annen verden, et annet liv.»
Så kom høsten, og det ble stille og mørkt igjen.
Da krigen var over, lå hele Molde sentrum jevnet med jorda. Hele trehusbebyggelsen var forsvunnet. Turistbåtene var også bokstavelig talt forsvunnet.
Byen skulle bygges opp igjen, og det var følgelig lite snakk om «tilbud til ungdommen». Vi fikk den moroa vi satte i gang selv. Det var mot denne bakgrunnen tanken på å lage en jazzfestival begynte å spire. Jeg husker godt opptakten. Pingen (Per Inge Hansen) og jeg satt sammen og snakket en kveld. Resonnementet vårt var at når turistene hadde kommet til Molde bare for den vakre naturens skyld før krigen, måtte det kunne gå an å få folk til å besøke Molde igjen dersom de både fikk naturen og en jazzfestival. Omtrent på den tid var Leif Evensen nyansatt som turistsjef i Molde, og han så mulighetene med en gang. Han ble den første festivalens konferansier.
Det ble en jazzfestival, og at den sprang ut av Storyville var helt naturlig. Det var jazz vi som hadde festivalideen var opptatt av. Hvordan vi var blitt «jazzfrelste», er en annen sak. Det viktige er at vi fikk høre jazz, ble opptatt av jazz, fikk jazzklubben til å gå bra, og så tok skrittet videre.
Verken han eller noen andre av arrangørene hadde noen gang vært på en jazzfestival.
Det var ikke så rart at Kikkan ikke hadde vært på jazzfestival. Verden hadde ikke opplevd mange jazzfestivaler i 1960, da arbeidet med den første Moldefestivalen begynte. Nice hadde riktignok vært ute med en festival allerede i 1948, men det var snarere den amerikanske Newportfestivalen som skulle få en viss betydning for det som skulle komme til å skje i Molde. l 1960 sto en artikkel i februarnummeret av det dansk-norske «Jazzbladet», signert Rolv Wesenlund og med tittelen: «Grenseløs jazz og europeisk fellesmarked hvilken by blir Nordens Newport?»
Svarene kom: Både Sandefjord, Tønsberg, Horten og Molde kunne tenke seg bli Nordens Newport.
Høsten 1960 hadde Norsk Jazzforbund styremøte, der også Kikkan var til stede. Hjemme i Molde hadde Storyville Jazz Club tatt et godt blikk på tingenes tilstand Det fortalte at klubben hadde 450 medlemmer, ett storband, en trad-gruppe og to moderne grupper - samt god økonomi.
«Jeg husker godt møtet,» har Johs Bergh fortalt. Han er tidligere Jazzforbund formann og mangeårig konferansier i Molde. «Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete.»
Men Norsk Jazzforbund fikk en offisiell henvendelse fra Storyville om støtte til arrangementet. Formannen, Olav Angell, lovte at forbundet skulle hjelpe til så godt det kunne - og ønsket lykke til.
Så begynte festivalarbeidet. På ett tidspunkt så det dystert ut: Det gikk opp for Kikkan at arrangørene måtte regne med å betale de engasjerte artistene honorar og at festivalen dermed var i fare. Men arrangørene, og de som leste intervjuet Romsdal Folkeblad, slapp med skrekken. 4. august 1961 ble den først jazzfestivalen åpnet, og den ble en suksess som hittil har fristet til gjentakelse nitten ganger. |
|
|
|
|
|
|
|
|
