1987: Naustet Vårt forsvinner
Etter to år med pluss i regnskapet, gikk festivalen på en økonomisk kjempesmell dette året: Underskudd på 461.000 kroner. l forhold til året før sank billettinntektene med 165.000 kroner, mens honorarposten økte med 227.000 kroner, hvilket viser at det å drive jazzfestival ikke er egnet syssel for folk med svake nerver og ømfientlig nattesøvn.
Traurigheter som økonomi behøvde imidlertid ikke publikum, inkludert kulturminister Halvard Bakke og fru Gunvor Hals, bekymre seg over. Og musikken som ble spilt holdt mål, selv om flere kommentatorer summerte opp festivalen med et nøkternt «Jevnt bra» da uka var omme.
|
|
|
|
 |
Etter de to årene med Miles Davis var begrepet "plakatnavn" kommet inn i festivalterminologien. Ett tegn på "plakatnavnstatus" er at man blir møtt av opptil flere journalister allerede på Årø flyplass, og i 1987 aspirerte såvel Oscar Peterson som The Manhattan Transfer til slik status. Peterson ankom allerede åpningsdagen, og avga noen krasse synspunkter på musikkpolitikken i amerikansk FM-radio før han ga festivalen en elegant, swingende åpning. The Manhattan Transfer innfant seg mot slutten av festivalen, og avga ikke noe som kunne kalles krasst i det hele tatt. Men som Peterson ga de en helstøpt, imponerende og trivelig forestilling i Idrettens Hus.
l den evige diskusjonen om festivalens musikalske topp, ville likevel disse «plakatnavnene»" neppe nådd opp. John Scofield Group eller Palle Mikkelborg/ Dino Saluzzi/Charlie Haden ville antakelig ha konkurrert om en slik heder, iallfall om festivalens jazz-kjernepublikurn hadde fått være elektorat.
Naustet Vårt åpnet dørene for siste gang under festivalen, og avsluttet sitt ærerike kapittel i festivalhistorien med symbolsk brenning av fiskekasser. Kanskje var avgjørelsen om å slutte på topp riktig, kanskje burde alle kluter vært satt inn for å gi Naustet et lenger liv, helt sikkert er det at en viktig breddeholder i arrangementet forsvant med Naustet. |
|
|
|
|
|
|
|
|
