- Det er klart det er kjempemorsomt, sier musikeren, komponisten og forfatteren Bjørnstad om det å skulle åpne Moldejazz, ikke minst fordi Moldefestivalen har vært veldig viktig i livet mitt, særlig i ungdomstiden. Jeg har ikke vært og spilt der siden 1991, så det er veldig hyggelig å få komme tilbake.
For nesten like lenge siden, i 1992, startet Ketil Bjørnstad samarbeidet med årets Artist in residence, Terje Rypdal, og på festivalens siste dag spiller de to konsert sammen i Molde domkirke.
av Ann Iren Ødeby Når Ketil Bjørnstad går på scenen og skal holde åpningstalen vet han at mange politikere har gjort det før han.
- Det er svært hyggelig å bli spurt ut fra det perspektivet – at det har vært veldig maktformelle åpninger, jeg tror det er veldig lurt at festivalledelsen kan tenke annerledes. Det er vel også noe som preger den festivalen, det er ikke å mye pryd og staffasje man forbinder med den. Jeg synes åpningstalen må forsøke å favne noe av poesien. Jeg vil jo kanskje kunne være mer subjektiv enn en som sitter som kulturminister, og hylle festivalen ut fra min personlige historie. Jeg har tenkt veldig mye på det, og arbeider meg teksten i hodet.
Festivalåpnerens personlige Moldehistorie startet i 1972, da kom unge Bjørnstad til festivalen for første gang.
- Det jeg forbinder med Molde er et sted for frihet og åpenhet, og for meg som kom fra det klassiske miljøet, med veldig strenge og tydelige rammer for hva som er tilatt å gjøre, var det å komme opp der for første gang i 1972 helt avgjørende, det var det året Keith Jarrett og Weather Report spilte. For meg som pianist å få høre Jarrett og Zawinul i levende live, som ung og nokså uerfaren klassisk musiker, betydde svært mye. Jeg opplever at Molde har holdt et skyhøyt nivå, og festivalen har i alle år, så langt jeg har kunnet se det utenfra, forsøkt å finne fram til musikk som lages i både oppriktig alvor og lekenhet. Molde har både bredde og publikumsapell og har samtidig artister som markerer seg blant de absolutt mest sentrale og spennende i samtidsmusikken.
Møter i Molde
- En åpningstale vil også reflektere stedet, hva som ligger i at en middels stor by i Norge klarer å reise et sånt kulturelt prosjekt som festivalen er, år etter år. Jeg har vært veldig mange ganger på Bjørnsonfestivalen de senere år, så jeg har sett Molde mer fra det litterære enn det musikalske så jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til det musikalske.
- Og uten tvil har jeg hatt de mest intense øyeblikk i mitt liv, både privat, som person og som musiker, i Molde. Jeg har klare minner om folk jeg har kommet nær – Eubie Blake, av alle mennesker, satt jeg og snakket med i garderoben, jeg tror jeg spilte rett før eller etter han i kinoen. Det er sånne ting man husker, hvor ville man ellers møtte Eubie Blake?
Møter med Terje Rypdal
Ketil Bjørnstad har spilt svært mange konserter sammen med Terje Rypdal de senere årene og når de to spiller sammen under festivalen møter Bjørnstad en festivalartist på hjemmebane. Terje Rypdal bor i Tresfjor, en liten tur over fjorden fra Molde.
- Han er jo så rotfestet i Tresfjord, og det å være med han på hjemmebane er veldig stort for meg. Om Terje kan jeg si at det er sjeldent å møte en musiker hvor du hver eneste gang på scene føler at han utfordrer deg på det mest alvorlige, du må være vanvittig skjerpet for han har en fantastisk evne til å plante og videreføre ideer innen et format – han har en kunnskap og en kreativitet. Terje har betydd veldig mye, men jeg tror verken Terje eller jeg regner oss som jazzmusikerere, selv om Terje er mye mer jazzmusiker enn meg. Han har jo det veldige anslaget inn mot den såkalte kunstmusikken og han kan skrive i storform for orkester. Jeg er klassisk utdannet og improviserer vel så mye som en jazzmusiker men har ikke den tradisjonserfaringen som en be bop-pianist har.
Doen spiller i Molde domkirke på festivalens siste dag, og med to musikere som kommer fra et sted utenfor jazzen, hvordan blir musikken?
- Med veldig høy energifaktor, fordi det er mye improvisasjon. Vi kan bringes inn i landskaper vi ikke ante vi ville havne i. Tonalitetsmessig er vi kanskje friere, akkordmessig ligger mye av det jeg holder på med nærmere det klassiske – de tradisjonelle jazzakkordene er ikke hovedgrepet mitt, det virker ikke som det er det for Terje heller. El-gitaren, sånn som Terje spiller den, har en kolossal energi, og et flygel vil aldri kunne konkurrere med to marshall eller voxforsterkere på en scene, men samtidig har et flygel energi også. Vi får en dynamisk mulighet, det er ikke så veldig vanlig lydbilde, en stor el-gitar mot et akustisk piano.
En sammennsatt kunstner
I sin kunstneriske karriere har Ketil Bjørnstad markert seg som musiker, komponist og forfatter og har en lang rekke utgivelser bak seg – både bøker og plater, han har gitt ut mer enn 20 romaner og et 40-talls plater. Hvordan kan man klare en slik produksjon?
- Jeg tenker veldig lite over det, jeg tror vi har litt forskjellig rytme vi som holder på med utøvende ting – noen trenger en veldig langsomhet og overveielser. Jeg tror ikke egentlig det går så fort for meg heller. Ideene trenger lang tid på å modnes, det er sjelden en roman blir skrevet ut veldig raskt etter at jeg har fått ideen, som regel går jeg tre, fire år med ideen, så går det et par år til utskriving. Å være utøvende musiker skaper kontakt med en energiflate som muligens forfattere ikke kommer i kontakt med ellers når de sitter alene på rommet sitt. Det kan kanskje skape en adrenalinfaktor som gjør at man lettere fortsetter. For meg handler det å jobbe med disse to tingene samtidig om at de gir avstand til hverandre. Når man har holdt på med en roman kan man legge den bort og nesten glemme det man har gjort og lese den igjen med blikk som kanskje er mer kritisk enn hvis man er opp i sin egen entusiasme.
- Det var vanskeligere å holde på med mange ting på 70-tallet, det er større åpenhet nå. Det var mer mistenkelig og rart da. Den største støtten jeg fikk da, fikk jeg fra jazzmusikere, og helter veldig tidlig i livet mitt var Jon Christensen og Arild Andersen, så de kan jeg ikke nevne nok. Knut Riisnæs også som kommer tilbake med Bleak House nå. Jeg hadde med meg Knut på mange av de tidlige platene mine – han er jo en musiker i verdensformat, og det er veldig morsomt at han har fått en ny vår nå – en helt utrolig musiker.
Melodien
Ketil Bjørnstad er opptatt av melodien og han og Terje Rypdal nærmer seg den begge på en bevisst måte.
- Vi finner hverandre begge i at vi er melodikere, bevisst i denne tiden som er så knyttet til det klanglige og rytmiske og mange ting fragmenteres ut, det å fortsette å forsøke å videreutvikle et melodiske konsept som hviler i en vilje til å tenke melodisk, det er viktig, vi deler en slags trass, uten at det ligger en krig i det. Jeg er veldig besnæret at mye av det som skjer i dag, men mye av det er langt bort fra melodisk tenkning. Man må finne sin plass i landskapet som best man kan. Jeg tror også i vår alder, vi er ikke først og fremst opptatt av å finne opp kruttet igjen, da må man heller videreutvikle og prøve å foredle det det man har viet mye av sitt liv til – det tror jeg kan være en viktig erkjennelse.