<![CDATA[
<body>
<h1>Han som sluttet mens leken var god - Jazz i Molde II - Festivalene 1980-1990 - Moldejazz</h1>
<h2>Moldejazz - Han som sluttet mens leken var god.</h2>
<br><br><h3>Moldejazz,Han som sluttet mens leken var god</h3>
<br><br><p>
<b>Knut Borge - ti år på rad som festival-konferansier er kontinuitetsrekord. Han mangler ett år for å tangere Johs Berghs rekord: Konferansier 11 ganger i alt.</b><br>
"Kjære publikum. Velkommen til midnattsmesse. Gud er i herregarderoben."
<br><br>Blant annet med denne introduksjonen av Miles Davis´ forsinkede konsert i 1984, erobret Knut Borge (mellomnavnet Conrad benyttes uhyre sjelden) sin udiskutable plass i 80-årenes festivalhistorie. Gjennom ti festivaler fra 1979 var han festivalens konferansier, og fra det første årets knappe, informerende introduksjoner, utviklet han en konferansierstil som i sin blanding av "stand up comedy", absurd-humor og jazzfaglig informasjon så desidert ble hans egen uforliknelige og u-kopierbare.
<br><br>Men så, når noen tusen festivalgjester hadde vent seg til at jazzkonserter i Molde begynner med et lite Borge-show, var det slutt. Hvorfor det, egentlig?
<br>- Flere årsaker, begynner Knut Borge, trygt plassert ved skrivebordet i det NRK-kottet han deler med Torkjell Berulfsen.
<br>- Jeg oppdaget at det som kan synes å være en harmløs, liten jobb, å introdusere noen musikere, var det første jeg tenkte på når jeg slo opp øynene om morgenen og det siste jeg tenke på før jeg sovnet om kvelden. "Hva skal jeg si???", det lå over meg hele tiden. Tiden jeg brukte på å forberede meg, ble på en måte stående i grell kontrast til jobbens viktighet. Samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et økende ønske om å oppleve jazzfestivalen under litt mer avslappede forhold. Og et annet poeng: Jeg ønsket ikke akkurat å bli pådriver i min egen forgubbingsprosess. Man skal stanse i tide, før man blir møtt av massiv gjesping fra salen.
<br><br>For oss i salen virket det som om du improviserte mye. Men det var kanskje nettopp på grunn av nitid forberedelse?
<br>- Jeg gikk aldri "blank" på scenen. Men det hendte jo ofte noe rart underveis, og ofte var det da resultatet ble best. En spontan replikk er og blir uovertruffen, hvis den først sitter. Miles-introen var en sånn.
<br><br>Hvordan hadde du egentlig tenkt å presentere ham?
<br>- Helt streit. Det er den eneste gang jeg har vært engstelig. Dels på grunn av Miles og hans ry, dels på grunn av de 1500 snille menneskene som holdt ut time etter time før konserten endelig kom i gang. Jeg hadde bestemt meg for å si: "Kjære publikum, mine damer og herrer: Miles Davis!" og la det bli med det. Men så ble det mye styr med forsinkelser og omkalfatringer, jeg ble stressa og dermed kom den med Gud i herregarderoben. Nå endte det jo ikke der heller, for på et tidspunkt enda senere bestemte teknisk sjef Bæverfjord at vi skulle flytte om på endel stoler i salen. Dette skulle han ha meg til å si fra scenen. Jeg kom til å snu meg, og så rett inn i øyet på Miles, som sto der med hornet, klar til å gå på scenen. "Jeg tror ikke vi flytter noen stoler", sa jeg, gikk på scenen og introduserte ham. Rett på - kupp.
<br><br>Som regel har dine introduksjoner vært fulle av humor. Utviklet du formen bevisst fra år til år?
<br>- Ja. jeg begynte jo nøkternt og informerende. Men etter hvert som jeg fikk litt mer rutine, slo det meg at det viktigste jeg kunne gjøre var å samle publikums, dette tusenhodete uhyrets oppmerksomhet mot scenen. Der sitter folk i salen, ikke sant, tenker på tusen forskjellige ting, og er neppe veldig motivert for å lære en masse om jazz akkurat da. Så jeg bestemte meg: Kan du fange oppmerksomheten deres mot scenen og attpåtil hensette dem i en glad stemning, har du oppnådd maks. Derfor valgte jeg å bruke humor som virkemiddel.
<br><br>Hvordan reagerer musikere på en slik intro?
<br>- Høyst forskjellig. Noen trodde jeg forsøkte å stjele showet, og ble sure. Etter konserten med Tony Williams etter mitt skjønn meget velspillende kvintett i 1988, fikk jeg høre at om jeg hadde holdt på ett sekund lenger, ville bandet ha forlatt lokalet.
<br><br>-Andre tok det muntert. Jan Garbarek var det alltid en fornøyelse å introdusere, der han sto lurt smilende bak teppet. "Han vil blant annet framføre sin kjente slager, "Voi-voi", sa jeg en gang. Etter konserten fortalte Jan at han faktisk hadde spilt en joik.
<br><br>Dine danske venner som Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen har fått en og annen attest av deg fra scenekanten. "Nå skal vi møte noen slaskete dansker", meldte du en gang?
<br>- Det er noe eget med danskene. De kaster ting på meg fra bak teppet. Og så er det jo alltid moro når norske musikere skal i ilden, særlig når Per Husby medvirker. Å introdusere ham er alltid en fest, sier Knut Borge uskyldig.
<br><br>Molde-årene var også den perioden der du tok steget fra å være skrivende journalist til å bli landskjent komiker. Ble konferansier-rollene også en slags "skole" for deg?
<br>- Helt klart. En prøve-og-feile-skole, med meg selv som elev og rektor. Mye av det jeg bruker som komiker i dag har jeg lært i Molde. Timing, for eksempel, og det å servere en replikk. Da de første lattersalvene plutselig slo mot meg, hadde det en nærmest berusende effekt. Og man tenker: "Hva gjorde jeg nå? Hva kan jeg gjøre for å få det til igjen?"
<br><br>I noen år førte du en hektisk festivaltilværelse som både konferansier og VG-anmelder?
<br>- Ja, og det ble litt masete. Jeg hatet å måtte forlate konserter som ikke var avsluttet, løpe til hotellet, banke ned noen ufordøyde inntrykk på et papir og få det til redaksjonen før deadline.
<br><br>En TV-kjendis som Kanari møtte vel publikum for første gang i Molde?
<br>- Jada. Han ble innkjøpt i Lille Grensen i Oslo sommeren 1982. Det var det året Johs Bergh holdt åpningstalen på festivalen, og han spurte om jeg ikke kunne finne på ett eller annet for å hjelpe ham av scenen. Så ble det litt ordlek om "Bird" og sånn. Fuglen ble forært Molde-festivalen v/Petter Pettersson jr., men jeg tok´n tilbake. Jeg ble litt engstelig for hvordan han taklet klimaet i Molde, han er jo en sart liten skapning og er var for vind. Jeg har´n liksom i pensjon, det er litt snakk om en ny runde TV til høsten, man vet aldri med Kanari. Han skal nok tilbake til festivalen en gang, vi får se hva som kan finne på å skje ved 40- års jubileet i år 2000.
<br><br>Skal du fortsatt reise til Molde-festivalen hvert år?
<br>- Jeg har ingen konkrete planer i annen retning, nei. Jeg var der første gang i 1967, som turist. Hadde billetter og alt i 1966, men lyktes i å smadre meg selv, en utmerket italiensk scooter samt 20-30 meter stakittgjerde i Østre Bærum like før det braket løs. Jeg hinket gjennom resten av sommeren i sterkt gipset versjon.
<br><br>Men siden er det blitt nesten årvisse turer. Hva synes du om festivalens utvikling gjennom disse årene?
<br>- De første årene står selvfølgelig i et rosenrødt skjær, som en blanding av pilegrimsreise og jubalong. Det er ungdomsminner, gjemt og tatt fram som genuinede fotografier, fra den gang himmelen var blåere, vannet klarere, gresset grønnere og så videre.
<br>-Men jeg synes festivalen har tatt godt vare på det intime, fine preget. Jeg har et klart inntrykk av at både musikere og publikum har fine dager under festivalen, og det må jo finnes en forklaring på at de vender tilbake, igjen og igjen. Jeg tror nok Moldefestivalen er et resultat av mange lykkelige omstendigheter som fant hverandre. </p>
<p><a href="index.php%3Fpage_id=2066.html" title="Han som sluttet mens leken var god" alt="Han som sluttet mens leken var god">Moldejazz - Han som sluttet mens leken var god</a></p>
</body>
]]>