Å engasjere Georgé Russelis sekstett i 1965 var en ganske dristig satsing av Molde-festivalens arrangører. Russells musikk var kjent som «moderne», omenn ikke hyper-avantgardistisk, men til stor glede ble Russell-sekstetten meget vel mottatt av Moldes sakkyndige festivalpublikum. Det hersket imidlertid enighet om at tradisjonell musikalsk tenking ikke strakk til om man skulle få fullt utbytte av George Russells komposisjoner og arrangementer, uten at det ble brukt som noe vektig argument mot Russell.
Men arrangørene hadde hatt en baktanke med å engasjere Russell-sekstetten. Snedig regnet de med at Russell og hans bassist og trommeslager, henholdsvis Cam Brown og Al Heath, skulle utgjøre et fin-fint komp for festivalens andre solister, sammen med Kenny Drew Trio. Eller «danskekompet», som ble Drew/Ørsted Pedersen/Riels betegnelse.
To uker før festivalen fikk arrangørene beskjed fra George Russell om at han ikke var kompetent til å kompe, fordi han aldri hadde funnet det tiden og bryet verdt å lære seg standardlåter og standard harmoniskjemaer. Blues og «Just Friends» var hva han kunne legge fram av kvalifikasjoner i sakens anledning.
Derfor ble danske Niels Brønsted invitert til Molde det året.
Som vanlig ble festivalen etterskuddsvis betegnet som «den beste til nå». At første solist, trombonisten Jimmy Cleveland, kom skjevt ut, vakte litt undring, bortsett fra hos dem som sammen med Cleveland hadde kommet i nærkontakt med et sterkt brygg. Cleveland hadde trodd han ble bydd en sivilisert drink, men tok seg fint inn mot slutten av festivalen, og rettet opp det noe usammenhengende inntrykket fra åpningskonserten.
Mer dramatisk enn hjemmekokt brygg var oppstusset etter en Sunnmørspostartikkel om at store mengder narkotika var på vei til Molde. Selv om anklagene om stoffbruk på festivalen ble bastant avvist, fattet endel politimenn i Molde plutselig stor interesse for jazz, tok av seg uniformene og oppsøkte de musikalske evenementer i sivilt antrekk. Ingen så noe til den sterkt omtalte marijuanaen, men de fleste fikk oppleve politimenn på jam, «selv om de bare satt der med colaen sin», som en tilstedeværende muntert bemerket.
Cymbal-firmaet Paiste beæret den femte festivalen med en liten messe, «Drummer´s meeting», der trommeslageren Ed Thigpen inngikk i vareutvalget. Det ble naturlig nok en god del jamming av arrangementet.
Til stede i Molde, blant annet for å motta årets «Buddy», var Karin Krog, den første kvinne som ble hedret på denne måten. Johs Bergh var på ny konferansier, og fikk, som festivalen forøvrig, hyggelig omtale i den svenske Orkesterjournalen.
Fullt så hyggelig var ikke regnskapet for ´65-festivalen. Underskudd måtte konstateres. Takket være et for øvrig godt år for Storyville Jazz Club, endte også den side av saken bra. Norsk Jazzforbund var på ny medarrangører, og sto for «jazzdiscotheque» på ettermiddagene, gratis og lenge før ordet «discotheque» ble allment kjent.
