«Jazzfestivalen i Molde har alltid hatt en enestående god kontakt med pressen.»
Dette utsagnet fra ett av festivalstyrets medlemmer gir nok et korrekt uttrykk for hvordan samarbeidet mellom festival og presse i det store og hele har fortont seg gjennom årene. De lokale Molde-avisene, de nærmeste landsdelsavisene som Sunnmørsposten (Ålesund) og Adresseavisen (Trondheim), og Oslo-pressen har i mange år hatt svært god kontakt med festivalledelsen, og gnisningene har vært få.
Dette gode forholdet har flere forklaringer. Selve tidspunktet for festivalen - siste uke i juli og første uke i august - er tradisjonelt «agurktid» for aviser, slik at de kosmopolitisk pregede dagene i Molde er kjærkomment stoff. En annen forklaring er at Molde-festivalen gir jazzinteresserte journalister rundt omkring i landets presse en sjelden sjanse til å skrive om begivenheter de brenner for, og at de følgelig legger seg litt ekstra i selen. En tredje er at journalister blir godt mottatt og vel tatt vare på av arrangørene, og for journalister på jobb kan det være en behagelig forandring.
I denne idyllen ligger en åpenbar fare: Personlig engasjerte journalister, preget av stortrivsel, er ikke de mest opplagte kritiske saumfarere. Det pressekorpset som år etter år samles i Molde består for en stor del av liebhabere, flere er personlige venner av arrangørene og det står ikke til å nekte at pressen av og til opptrer som festivalledelsens forlengede PR-arm.
Vanligvis holder festivalledelsen en pressekonferanse i februar/mars der de første navn for sommerens festival offentliggjøres. I månedene som følger holdes stoffet «varmt» med meldinger om nye navn, billettsalg, ekstrakonserter, etc. fram til festivalåpningen. Da er pressen på plass, mange midt i smørøyet på Hotel Alexandra. Pressen blir en del av festivalen og en del av miljøet.
Naturligvis er ikke dette spesielt for Molde-festivalen. Den ulne grensen mellom kritisk, ikke-forutinntatt reporter og personlig engasjert reporter på typisk trivselsjobb er en gjenganger i pressen, men «assimileringsnivået» i Molde er høyt. Det fører utvilsomt til at journalistene tenker to ganger før de ringer hjem en artikkel med krasse angrep på eller hard kritikk av festivalen.
På den annen side: Det har forekommet episoder i Molde som ville ha vært utmerket salgsstoff for en avis, men som i uforholdsmessig grad ville ha skadet både enkeltmennesker og arrangementet om de var blitt publisert. I slike tilfeller har journalister latt hensynet til arrangørene veie tyngst, og i et større perspektiv enn øyeblikkets «førsteside i morgen», kan valget synes rimelig.
Så reportasjene fra Molde-festivalen, i Romsdals Budstikke, Dagbladet, Orkesterjournalen, down beat, og alle de andre har stort sett vært solskinnshistorier. Gjennomgående har tonen i reportasjene vært velvillig, preget av reporternes glede over å være et sted der det «swinger». At anmelderne har vært uenige i sine musikkvurderinger er en annen sak.
Den musikalske sakkyndighet og uttrykksevne hos pressekorpset er med jevne mellomrom blitt trukket sterkt i tvil av musikerne. Hvem skal journalisten egentlig skrive for, musikere eller «vanlige lesere»? Spørsmålet er alltid bra å vise til for en pressens penn når en musiker, med iltert frokostblikk, vifter med avisen og utber seg en forklaring på det inntrufne. Om dette temaet kunne det skrives en skare bøker.
