Du kan nærme deg Molde på mange slags vis. Komme glidende inn på glinsende vinger under høy himmel en sommerdag, for eksempel, eller duve mot kai med hurtigruta en skumrende kveld, kanskje i ertelysten vestavind eller i innpåsliten skodde.
Eller slik jeg liker det best: På dekket av bilferga fra, Vestnes og Vikebukt i kveldsmørket, med nok av tid til å se byen gro fram i sitt eget lysskjær.
Sett fra Åndalsnesveien, på den andre siden av fjorden, har byen ligget som et strålende, utbrettet halskjede; bredest på midten, harmonisk smalnende mot endene. Nå, småhutrende iakttatt fra dekket, blir kjedet til brygger, hus, gater og torg, hvilende mot den trygge åsen. På toppen er Varden, vekteren som vokter byen, med blikket mot møringer i både sør og nord. Den vokter en liten, norsk by, riktignok noe mer storslagent naturomgitt enn de fleste andre, men ellers med sitt småbyliv, som alle de andre. Men Molde huser en jazzfestival.
Så tenker jeg alltid på det, i minuttene før ferga klapper til kai: «Hvorfor, bokstavelig talt på kloden, skulle akkurat Molde adoptere akkurat jazz av alle kunstformer for en årlig festivalfeiring?»
For det klinger vitterlig ikke noe tradisjonsrikt ekko av jazz mellom de romsdalske fjell. Det har aldri vært dyrket bomull av farget arbeidskraft på Hjertøya, Hjelset eller Årø. Å hevde at jazzen oppsto i konfeksjonsfabrikkene, vil være å strekke bomullstråden for langt.
Det nytter heller ikke å mene at jazzen gjorde sitt inntog med Sinclair og skottene dengang de kom vestfra, i svarte middelaldernatta. Og det var desidert ikke jazz som Moldes innbyggere fikk fallende i hodene sine fra tyske flybuker i april 1940.
Likevel opplever Molde sin tjuende jazzfestival i 1980. For lengst er Molde International Jazz Festival blitt egen post på kongerikets statsbudsjett, og den har mottatt kommunal velsignelse i form av tiltrengte kroner. Den er allment anerkjent som kulturelt og PR-messig viktig for byen og landet, og dens president er blant flere utmerkelser tildelt Møre og Romsdal fylkes Kulturpris. Festivalen har norsk presse og kringkasting på sin side, den tales vakkert om i utlandet, og er en av stadig flere menneskers faste stemplingsposter på ferden gjennom årene.
Den later endog til å være godt likt av de aller fleste moldensere. Så grobunnen for en jazzfestival i Molde må nok ha vært der, uansett hvor mange geografiske mil som skiller byen fra New Orleans, Kansas City, Chicago og New York. Kanskje bør vi se oss om etter en annen enhet for å skildre avstander, «kulturmil» for eksempel?
;)
